Fra sidelinja

Bodø – hovedstaden i nord

Vi skal aldri bli som dem. Aldri skal dette antisosiale ebolaviruset finne veien til oss, skriver Herman Kristoffersen.
meninger

At jernbanen ikke kommer forbi Bodø er utrolig viktig for noen i Nordland. I Bodø. Alt snakk om forlengelse av skinnegangen nord til Tromsø, og kanskje også Finnmark, blir oppfattet som en farlig utvikling i det miljøet som har imot Tromsø i Bodø. Alt av nasjonal jernbane skal nemlig stoppe der. Byen skal for evig og alltid være endestasjon for skinnene sørfra. En propp og en plugg i skinnesystemet en ikke kommer forbi.

Hermann Kristoffersen 

 

Om det fins noen penger til jernbane som de ikke greier å bruke opp på Østlandet eller på vei til Bergen, skal de i så fall bare brukes til å bygge flere spor til Bodø og satsing på infrastrukturen i Oslo for å betjene godstrafikken til og fra Bodø. På denne måten skal Bodø komme på lag med de store og blåse seg opp til å bli helt umulig å komme forbi om det ligger noen ubrukte jernbanekroner og slenger noe sted.

Om noe eller noen har tenkt seg videre nordover til Tromsø om de kom dit med tog, skal de også omlastes i Bodø for å minne folk på at dette er den egentlige hovedstaden i Nord-Norge slik det går fram av stadionreklamen på Aspmyra fotballstadion, «Bodø, hovedstaden i nord»

Vi som holder til lenger nord ler oss halvt i hjel over denne pinligheten hver gang vi ser den. Med disse holdningene i bunnen er det selvsagt ekstra hardt for bodøfolket å tape i det de selv kaller «slaget om Nord-Norge». I fotballverdenen. Selv om det er viktig nok å knuse motstanderen på banen, rommer denne fotballkampen neppe alt av samfunnsplanlegging i landsdelen vår. En må gjerne hate tapte fotballkamper. Det gjør vi også i Tromsø. Men det betyr vel ikke at vi hater hele samfunnet der hvor lagene kommer fra? TIL tapte nettopp for Vålerenga i cupen. Vi hater ikke Oslo av den grunn.

Under jernbanemøtet nylig stilte det offentlige organet fylkeskommunen i Nordland med den mest nærsynte ønskelisten en har sett siden komiske Ali la ut om Saddams Husseins fremganger i krigen mot George Bush. På denne listen fant man nesten bare Nordland og Bodø. Bare Oslo kom i tillegg. Men altså ikke Tromsø og resten av landsdelen. De var ikke nevnt i det hele tatt. Visjonen om å binde landet sammen med skinner av stål har enda ikke nådd fram til denne såkalte hovedstaden i nord. Slutter det langstrakte landet vårt i Bodø? Er det slik de ser på det? Later de som om Tromsø og Finnmark ikke fins?

Hva er ellers grunnen til dette forholdet til Tromsø? Er det fordi Tromsø sjøl har vært aggressiv mot Bodø og behandlet bestemorfestivalen eller Halvdan Sivertsen dårlig? Spørsmålet må uansett stilles om en skal lete etter en forklaring på dette. Det eneste en kan komme på i farta er at en lokal avis i Tromsø satte mye inn på at hele Nord-Norge måtte bli en samlet region. Nordland inkludert. Ellers hadde ingen her vesentlige motforestillinger mot at de ble et eget fylke, om de virkelig ønsket det så sterkt.

Nå får det virkelig være nok. En kan ikke lenger bare gjenta at dette er et marginalt problem, slik man pleier å bortforklare det fra Bodø og Nordlands side. At det bare er noen ytterst få i bodømiljøet som motarbeider Tromsø. Når selv fylkeskommunen og politikken i fylket er infisert av dette viruset, stikker det nok mye dypere enn som så. Egentlig er det gammelt nytt for oss lenger nord at man i Bodø velger Trøndelag foran det å være på lag med Nord-Norge i viktige spørsmål.

Noen i Tromsø forteller oss til stadighet at man må kunne lære av Bodø, fordi de har fått til så mye. At byen etter hvert er mindre kjedelig. Byutvikling skal visstnok gå bedre der enn andre steder i landsdelen. Økonomistyringen skal også være bedre enn i Nordens Paris. Selv om det sannelig ikke skal mye til. Og så videre.

Selvsagt skal vi lære av dem som leverer resultater, men der stopper det. For vi skal slett ikke lære noe som helst av den stilen de har lagt seg til. Vi skal aldri bli som dem. Aldri skal dette antisosiale ebolaviruset finne veien til oss. Det må vi love hverandre dyrt og hellig. Det er klare grunner til det, for det fins ikke en sikrere vei til undergangen for et samfunn enn å la seg forblinde av svartsjuke.

Byen vår her i Tromsø er nå så som så. Mye kunne vært bedre, og uenighetene blomstrer som aldri før. Snart er det valgkamp og da blir det enda verre. Det nydelige vårværet har fjernet noen av de sureste av oss, men vi vokser likevel betydelig raskere enn Bodø. Også prosentvis. Men det vi først og fremst kan prise oss lykkelige over, er at vi ikke er blitt Bodø, for det hadde vi ikke holdt ut noen av oss.

Derfor skal vi fortsette å heie på alle som vil noe i landsdelen vår. Narvik i Nordland har vår selvsagte støtte som arrangør av Alpin-VM. Riddu Riđđu som samisk kultur- og treffsted og alle andre som har ambisjoner av noe slag. Nasjonalt som internasjonalt.

La Finnmark gjerne være Finnmark, om de vil det. Bodø vil nå bli europeisk kulturhovedstad. Vi støtter dem selv om vi vet at den vrange gjengen i Bodø aldri ville stilt seg bak Tromsøs søknad dersom vi, som dem, trengte til å piffe opp kulturprofilen vår.

Ei åpen hånd trumfer alltid en knyttneve i det lange løp.