Debatt

Jeg er ikke hårsår, jeg er bare såret.

Nadja Katrine Lilleng 

meninger

Unge Høyre kom på sitt landsmøte for et par dager siden med et forslag om at samer skulle få særrettigheter til å drive bordell og kasino. Noe som i utgangspunktet er å stigmatisere en allerede stigmatisert gruppe, og som er både totalt unødvendig og useriøst.

Dette forslaget såret mange, fordi det sier noe om hvilket syn andre har på oss samer. For oss er ikke dette morsomt, egentlig bare veldig rart. Det henger ikke sammen med vår kultur i det hele tatt. En veldig naturlig reaksjon på dette er å informere om at dette ikke er greit. Fordi vi forstår at det var forsøk på en dårlig spøk, vi skjønner at det var ment å være morsomt. Og regner derfor med at de ikke var klar over at det var sårende, fordi da ville de vel ikke gjort det?

Normalt sett når noen sier ifra om at noe ikke er greit, blir man møtt med respekt og en beklagelse. Men det gjør ikke vi. Vi blir møtt med at vi er hårsåre. Våre følelser rundt dette blir ikke respektert. Selv om man ikke alltid forstår eller er enig i noens meninger og følelser, så respekterer man dem.

Hva har skjedd her? Vi får ikke lov til å definere hva som er sårende for oss. Det er meget interessant. Når vi tar til motmæle skal vi bli møtt med den samme respekten og medmenneskelighet som alle andre. Å bli stemplet som hårsår sårer enda mer.

Hvorfor klarer man ikke å se hva dette medfører? Hvorfor lar man dette skje? Hvorfor lærer man de unge ansvarsfraskrivelse og hersketeknikk på sitt verste? Og hvorfor har vi denne diskusjonen gang på gang?

Jeg er ikke hårsår, jeg er bare såret.