Overfiske på særlig tobis har påført måsene næringssvikt, og rømt mink fra pelsdyrfarmer har mange steder vanskeliggjort hekkingen i skjærgården. Dette har ført til at måsene i økende grad er blitt urbane fugler som hekker på hustak og prøver å overleve på avfall.
UiT-forskerens «hatbrev» om måsene: Det er ingen hemmelighet at jeg kan styre min begeistring
Konflikten topper seg når måseungene klekkes og voktes av foreldrene. Dette gir godt stoff til mediene, som ofte betegner måsene som «hissige og aggressive» når de passer på sine små. En urettferdig beskrivelse av det som alle foreldre burde kunne identifisere seg med – omsorgen for avkommet.
Måselyder blir heller ikke så lett tålt, selv om det er menneskeskapt støy som preger miljøet vårt. Det er ikke måser eller annet dyreliv som er problemet i vår tid, men vår egen ødeleggende adferd.
Det dør ut arter i et tempo som er nesten tusen ganger høyere enn naturlig. FNs miljøprogram har estimert at det hver dag forsvinner mellom 150 og 200 arter på verdensbasis. Bare på Norsk Rødliste for 2015 er 2355 arter oppført som truet. Måser er blant artene som vi risikerer å miste i nær fremtid, hvis vi ikke får stoppet rovdriften på naturgrunnlaget, forurensingen, plastforsøplingen og vår egen eksplosive befolkningsvekst.
Mens svevende drager og sperringer på tak skal hindre måsene i å hekke, er det lite fokus på hvordan vi kan hjelpe dem til å overleve. Det trengs alternative hekkeplasser, usjenerte steder der måser kan mates og fremfor alt en holdningsendring. Det er vi som har satt måsene i en vanskelig situasjon og det er vårt felles ansvar å hjelpe dem.