Den klassiske straffekonken er en gylden mulighet for lagenes einstøing til å bli helten. Vi snakker selvsagt om keeperen, den eneste som har lov til å bruke hendene og som har en annen drakt enn resten av laget. Målmenn har unektelig en tendens til å skille seg ut fra resten av laget: Journalistlegenden Brian Glanville skrev til og med en roman på syttitallet med tittelen «Goalkeepers are different».

Ronny Bratten, spaltist

Så langt i VM har det vært ganske udramatisk på keeperfronten. Det mest overraskende har utvilsomt vært Manuel Neuer, av mange regnet som verdens beste keeper, som etter å ha vært skadet nesten hele sesongen gikk rett inn på det tyske laget som kaptein. Etter et par uvanlige småfeil i innledningen, fikk vi se han legge det store egget på overtid mot Sør-Korea. Da laget jaget utligning, valgte Neuer å flytte seg selv opp på midtbanen på overtid, hvor han straks mistet ballen etter et klossete forsøk på dribling, noe som var den direkte årsaken til at koreanerne doblet ledelsen.

Rarere ting har imidlertid skjedd med andre keepere. Her er noe av det som har skjedd med kjente keepere fra VM-historien:

Jean-Marie Pfaff

Jean-Marie Pfaff vokste opp i en campingvogn som ett av elleve barn, og utviklet en litt spesiell personlighet. Som Belgias førstevalg mellom stengene gjennom store deler av åttitallet, signerte han for Bayern München før VM i 1982. Dette ble han temmelig høy på pæra av og tilsvarende upopulær blant sine medspillere. Desto større var skadefryden da den belgiske radiokjendisen Jan Wauters så sitt snitt til å dytte den arrogante Pfaff hodestups ut i spillerhotellets svømmebasseng. Gleden var kortvarig, da Pfaff aldri hadde lært å svømme under sin oppvekst på belgiske campingplasser. Flere medspillere måtte gripe inn og redde livet til en aldeles rasende burvokter.

Samholdet i troppen ble ikke bedre av at Pfaff i siste gruppespillkamp kom ut i feltet og slo lagkaptein Eric Gerets i svime. Etter kampen skulle den fortumlede Gerets ta ambulanse til sykehus, men kunne forbauset se ambulansen forsvinne i det fjerne. Pfaff hadde nemlig funnet ut at han hadde en øm skulder og hoppet inn i ambulansen uten å ta med sin rekkekamerat med hjernerystelse.

Da det viste seg at Pfaff i tillegg slett ikke var skadet, fikk trener Guy Thys nok og vraket stjernekeeperen. Laget tapte deretter begge kampene i mellomspillet og røk ut. Vi forutsetter at Pfaff ikke dro på badeferie etter mesterskapet.

Harald «Toni» Schumacher

Åttitallet var tiden for hockeysveis og krøllpermanent, og Harald Schumacher skuffet ikke i så henseende. Selv om Schumacher var anerkjent som en målvakt i verdensklasse, hadde han en egen evne til å pådra seg oppmerksomhet av andre årsaker. Mest kjent er hans brutale overfall på Frankrikes Patrick Battiston i semifinalen av VM 1982.

Battiston kom alene gjennom mot mål og fikk satt foten på ballen (skuddet gikk utenfor), før han ble overfalt av sjarmtrollet Schumacher. «Toni» kom ut i voldsom fart, hoppet opp og kjørte kne og hofte i fjeset på den ulykksalige franskmannen. Mens Battiston ble båret livløs av banen med brukne ribbein og utslåtte tenner, spaserte Schumacher rolig omkring i målgården. Da han fikk høre om skadene etter kampen, gjorde han seg ikke mer populær ved å uttale: «Var det alt? Si til han at jeg kan betale for nye kroner».

En avstemning i Frankrike samme år kåret Schumacher til tidenes minst populære tysker, foran den ikke helt ukjente Adolf Hitler. I 1987 fant Harald for sikkerhets skyld ut at det var på tide å skrive sin selvbiografi, hvor han like godt beskyldte halve bundesligaen for doping. Han ble straks utestengt fra landslaget for godt.

Vladimir Stojkovic

Denne karen har vi sett i årets VM i mål for Serbia. Det er dog ikke innsatsen hans på landslaget som gjør han kontroversiell, men hans noe spesielle tilknytning til de to største klubbene i landet: Røde Stjerne og Partizan Beograd.

Helt siden annen verdenskrig har Partizan og Røde Stjerne vært i tottene på hverandre når de møtes i det såkalte «večiti derbi» – det evige derbyet. Selv om publikumsinteressen er noe redusert fra de frenetiske oppgjørene på sytti- og åttitallet, er det fortsatt rikelig med ondt blod mellom klubbene.

Vladimir Stojkovic slo gjennom som keeper for Røde Stjerne i 2005–2006 sesongen, hvor han blant annet sto i mål på Alfheim i lagets 1–3 tap for Tromsø IL i Europa League. Han fikk med seg serie- og cupgull, før han ble solgt til den franske klubben Nantes. Dette ble starten på en omflakkende karriere, før han i 2010 vendte hjem til Beograd for å spille for Partizan!

Saken ble ikke bedre av at Stojkovic bare måneder tidligere var utnevnt til æresmedlem av Røde Stjerne for sine prestasjoner for klubben i jubelsesongen 05–06.

Etter sitt første Beograd-derby for Partizan, løp Stojkovic bort til klubbens fryktede fanskare (populært kalt Grobari), og viste fram ei T-skjorte med påskriften «tilgi meg min stygge fortid».

Stojkovic kunne med det innkassere en del artige henvendelser fra Røde Stjerne-fansen, som blant annet trykket hans nekrolog på en supporterblogg, og ikke minst angrep han fysisk i landslagsbussen før en kamp mot Italia samme høst.

Hvorfor noen skulle ønske å havne i en slik situasjon, kan man saktens spørre seg. Svaret er antakelig ganske enkelt: Målmenn er annerledes.