Hvorfor skulle noen støtte politikerne i Finnmark? Stille seg bak de som lager så utrolig mye krøll for Monica Mæland og Erna Solberg? Et fylkesting på anabole steroider og en fylkesordfører en ikke ser verken begynnelsen eller slutten på. Som endrer oppfatning ettersom flertallet er der eller ikke.

I det ene øyeblikket skriver hun hun under på den beryktede avtalen til Knut Storberget som la fylket hennes i hendene til kommunalministeren. Det neste vi hører om henne er at hun er i Finnmark og møter Helga Pedersen. En politisk slåsskjempe som nå har fått nok av alle de kamelene hun har slafset i seg sørpå som en av de fremste tillitsvalgte i partiet sitt, og er nå dratt hjem til Tana hvor hun omtrent har gravd seg ned for å slåss.

Arbeiderpartiet har slitt med dette. På ene siden er de det mest lojale en kan tenke seg. Partiet vil normalt instinktivt forsvare Grunnlovens og Stortingets rett til å fatte alle slags forpliktende vedtak med effekt opptil 200 mil unna Oslogryta. Men to vedtak om tvangssammenslåing av våre to fylker i nasjonens øverste folkevalgte forsamling, får tankene våre til å fly alle veier. Til Altakampen om land og vann. Fiskekvoter til kystsamene og sjarken Elias’ kamp mot trålkapitalen. Fyrstikker og tyskere under krigen.

Det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet har hittil vært noe som alltid har holdt nasjonens enhet foran alle andre saker uansett hvor galt det kunne se ut og har derfor ofte vært på feil side i kampen.

Men ikke nå. Nå har AP tatt steget ut i den blauteste myra en kan tenke seg ifølge noen. De er havnet der hvor en ikke kan se seg tilbake, men må fortsette for ikke å synke ned i torva og under tyvetallet på målingene.

Nå mobiliserer nemlig partiet mot grunnloven og Stortingets rett til å styre. Og det med rette.

Alle burde nemlig støtte Finnmarkingene nå. Ikke alle Finnmarkinger, fordi noen av dem er villige til å underlegge seg Monica Mæland og statsministeren hennes, som for øvrig var på tv-sendt rafting i helga. En vet denne moroa med å sitte sammenklemt i en oppblåsbar boble og la seg drive hjelpeløst nedover strykene. Sist vi så henne hadde hun hjelm på hodet.

Og det kan hun trenge nå som hun skal ut i mannjevning med selve urkrafta i det norske folkestyret. Finnmarkingene. De av dem som er villige til å trosse henne. Ikke Høyre og Frp. De er nå blitt kongens kvinner og menn og skal slå ned opprøret mot det eneveldige Stortinget, men finner lite støtte for det nordpå. For der er det et massivt flertall som vil slåss. Nå!

Om det er klokt eller ikke å slå sammen våre to fylker til ett er et spørsmål som er passert nå. Mange ser nok at det kunne hatt noe for seg. Vadsø er liten. Som Finnmark. Det er Troms også med store Tromsø som rosinen i pølsa. Ingen vet noe om oppgaver og slikt som regionen skal få ansvaret for i fremtiden her på sentralmaktens innmark. Det kommer ikke et forslag fra regjeringen om dette før tidligst i Oktober.

Erfaringene med utflytting fra Oslo er at ingen der gir noe fra seg frivillig. Direktorater og byråer trivs best når de ligger omtrent oppå hverandre på Østlandet.

Når støvet har lagt seg denne gangen, vil Norge uansett være en av Europas mest sentralstyrte land. Til sammenligning bestemmer de amerikanske statene omtrent alt av politikk innenfor eget område. Det twitterkongen Donald kan styre over, er stort sett bare finans- og utenrikspolitikk. Tollsatser og muren mot Mexico. Det skulle tatt seg ut i Norge om fylkene våre kunne bestemt straffenivået slik alle statene kan det I USA. Dødsstraff eller ikke. Slik er det der den første demokratiske konstitusjonen så dagens lys. I USA snakker en heller ikke om å slå sammen stater, enda det fins et femtitall av dem. Det er en fullmakt sentralregjeringen ikke har.

At Arbeiderpartiet i Troms endelig har bestemt seg for å la flertallet i Finnmark lede an i prosessen med sammenslåing av fylkene, er en milepæl for partiet. Nå får folket styre. Onde tunger vil selvsagt ha det til at når en stiller på møte i fellesnemnda 13. august og deltar i prosessen, men ikke vil stemme mot Finnmark, så har det med møtegodtgjørelsen å gjøre. Den får man pr. oppmøte. Ikke hva en gjør i møtet.

Så gratulerer til alle partiene som nå har sett hvilken rolle de bør spille sammen. Det gjelder Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet de grønne og Rødt med sluggeren fra Kjøllefjord i Finnmark. Og Arbeiderpartiet. Dette er ekte samhold og en koalisjon som kan styre hva som helst.

Hold derfor farten og la dere ikke stoppe av verken storting eller regjering. Synker vi så gjør vi det i lag. Nå er det Kristelig Folkeparti som sitter med hånda på nugla. Bare sperregrensa forhindrer dem fra å trekke den ut.

Regjeringer vil fortsatt komme og gå, mens folket er trassig og består. En konstitusjon og et statsstyre som ikke møter motstand og må slipes og tilpasses nye krav til folkelig deltakelse, er ikke verd noen verdens ting. Tidene skifter og da må systemet overhales regelmessig for å stemme med den virkeligheten vi alle sammen befinner oss i.

Det er derfor ikke til å undres over at statsministeren vår allerede har prøvd hjelmen sin. Noen som syns den passet?