Unge voksne i Norge har aldri levd uten å kunne si – helt uironisk – at de lever i et av de rikeste land i verden, om ikke det aller rikeste. Det er flott. Heldige dem, og heldige oss som får oppleve denne formtoppen, selv om det ikke kan vare evig.

Vi har aldri vært rikere. Og vi har aldri hatt mer gjeld. Paradokset er ganske vilt, da privatgjelden til tidenes rikeste nordmenn er ubegripelig stor, og har mer enn fordoblet seg bare på de siste åtte, ni årene. Private husholdninger i Norge hadde i fjor over 3 500 milliarder i gjeld, for det meste store lån på bolig. 3500 milliarder. Tallet er så stort og fjernt at man føler seg tvunget til å sjekke om det skal være et komma inni der.

Det som gjør tallene relative, er at store deler av summene kan veksles ut i boligene de er bundet opp mot. Det som er langt verre, er den viltvoksende mengden med forbrukslån stadig flere nordmenn sliter med, et tall som har passert 100 milliarder, tall som altså kommer på toppen av de 3500 milliardene nevnt over.

Tallet øker jevnt med ti prosent hvert år. Halvparten av denne gjelden er knyttet til unge i alderen 18 til 26 år. Det er virkelig trist. Og det er mange av disse man ukentlig kan se på programmet «Luksusfellen», der man lager underholdning til popcornet av folk som er rammet av eget overforbruk. De holder på for tiende strake året på rad, og de kommer neppe til å slite med å finne nye kandidater å lage program av.

De fleste husholdninger i Norge lever i dag så på kanten av hva de tåler at en uforutsett utgift på 25 000 kr er mer enn de klarer å takle. 25 000 kr er mye penger, men er samtidig ikke mer enn en tur på verksted med bilen kan koste, eller om taket på huset må skiftes, dreneringa ryker, man får seriøse problemer med tennene eller man må bytte ut flere hvitevarer samtidig. Å bli syk eller arbeidsufør er mer enn mange system vil tåle.

Derfor knekker flere og flere sammen. De skjøre økonomiene tåler det ikke. Mengden inkassosaker er galopperende. Antallet utleggskrav fra namsmennene har fordoblet seg fra 2014 til 2017. Bare i 2017 ble det registrert 411.293 begjæringer om utlegg fra kreditorer (Politidirektoratet til E24 1/7).

Dette er saker der namsmannen måtte gå aktivt inn og trekke folk i lønn, ta pant i hjemmene deres, eller tvangsselge biler og andre lett omsettelige gjenstander med en viss verdi. Opprivende, skambelagt og trasig for dem det gjelder, og sjeldent enden på problemene, som har det med å stikke langt dypere enn den mest prekære inkassosaken.

Og dette er mens vi har den laveste renta i historien. Hva en renteøkning på noen prosent vil gjøre er ikke noe pent å tenke på. For vi lever over evne. Folk setter ikke av penger. Og vi har en ny generasjon på vei, der flertallet av dem er vant til mer eller mindre å få det de peker på.

Foreldrene er redde for å sette barna i forlegenhet, og mange søker således en quick fix med lån uten sikkerhet for å finansiere flere ferier, siste skrik innen mobiltelefoner og datautstyr, dyre klær, julegaver, konfirmasjonspenger og -fester, bunader og andre symboler på at man henger med i velferdsracet.

Jeg kan ikke huske å ha sett et lite økonomisk koko-Norge bedre illustrert bedre enn TV2.no-nyheten forrige uke, om Elisabeth (25) som sto frem og snakket om den vonde tiden (altså nå). Hun hadde nettopp flyttet tilbake til Oslo fra London og slet med å finne seg en romslig bolig sentralt i Oslo.

[Hør for dere dyp og dramatisk fortellerstemme] Hun er en klassisk førstegangs boligkjøper: Hun er i midten av tyveårene, og har fast jobb med rett over 500.000 i årlig inntekt. Studielånet hennes gjør at hun ikke får boliglån på mer enn 2,1 millioner kroner, men fordi hun får støtte til egenkapital av foreldrene kan hun få lån på tre millioner kroner.

Tre millioner var likevel ikke nok, noen hun forklarer enkelt. «Men jeg har flyttet fra London til Oslo nå, og er vant til og liker veldig godt å bo sentralt […] Det er dumt at vi som har betalingsevne til å betjene et lån på for eksempel tre millioner ikke kommer inn på markedet».

Tenn et lys for alle 25-åringer med en halv million i inntekt og rike foreldre, som ikke får bo nøyaktig der de vil, uansett hva det koster. Norske problemer er ikke som andres problemer. Vi burde virkelig vurdere å ta inngangspenger for å komme inn i landet og le av oss.

Jeg har en dyp, ektefølt medfølelse for mange av dem som har havnet i økonomisk uføre, sånn på ordentlig. Det er lettere å havne der enn man tror, og jeg har selv kjent på denne angsten, og vært der at jeg ikke har turt å åpne vinduskonvolutter.

Det er irrasjonelt som bare det, og det er skammelig å ha det slik. Så jeg hoverer ikke. Og den eneste måten å komme ut av det på er å spille med åpne kort, få problemene på bordet og snakke med dem man skylder penger. Som er vanskelig nok.

Norge er likevel en tikkende bombe. Privatøkonomien til altfor mange er altfor sårbar. Det er dyrt å leve opp til forventninger samfunn og en selv har til eget forbruk og egne behov og ønsker.

Og da er det vanskelig å holde seg unna dyre forbrukslån uten sikkerhet, kredittkort med skyhøye maksgrenser og andre vidunderkurer, der man pisser på føttene sine for å bli varm.