Debatt:

«Tromsø kommune er best på likelønn!»

vignettbilde  Foto: Haakon Steinmo

meninger

Det er prisverdig at tromsøavisene er opptatt av hva kvinner og menn i ledende stillinger i Tromsø kommune tjener. Lønn skal selvsagt avgjøres av kvalifikasjoner og ansvar i stillingen, ikke kjønn. I alle år har kvinner blitt diskriminert når det gjelder lønnsfastsettelse. Men det er ting på gang!

Vi er ikke helt i mål i likelønnskampen i Tromsø kommune. I 2017 tjente kvinner i gjennomsnitt 97,9 prosent av hva menn tjente (Tromsø kommunes årsmelding for 2017).

Gjennomsnittstallene for kommunesektoren for øvrig er 91 prosent, og hvis vi også regner med staten (92 prosent) og privat sektor, er tallet bare 87,5 prosent. Vi ligger altså helt i tet!.Det er det all grunn til å være stolt av!

Den segmenterte ulikelønna oppsto paradoksalt nok da Norge i 1959 ratifiserte ILO-konvensjonen om likelønn. Da måtte kvinnetariffene, som stadfestet at kvinner skulle lønnes lavere enn menn, bort. Arbeidsgiverforeningen (NAF) forsvarte prinsippet om lavere kvinnelønninger med at kvinnelig arbeidskraft ikke hadde like stor verdi som menns. Begrunnelsen var blant annet mindre muskelstyrke og større fravær, noe de kalte for minusfaktorer ved kvinnene.

Da LO og NAF inngikk en likelønnsavtale i 1961, ble det bestemt at likelønn skulle innføres gradvis over en lang periode. Tariffavtalen fikk kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser, og det ble fastsatt begynnerlønn og gradvis stigende lønnsnivå for alle stillinger.

Det som så skjedde var at stillingene der kvinnene var i flertall, systematisk ble plassert lavere på lønnsstigen enn stillinger dominert av menn.

Slik ble det kjønnsdelte arbeidsmarkedet en del av avtaleverket. I LOs historiebok blir det slått fast at i dette arbeidet sviktet LO kvinnene massivt.

Med felles tariffavtale og nye stillingsbenevnelser ble ulikelønn vanskeligere å oppdage og vanskeligere å bekjempe. Dette problemet er noe av årsaken til at vi i Norge fortsatt har et lønnsgap mellom yrker der kvinnene er i flertall sammenlignet med stillinger der menn dominerer. Inngrodde holdninger er vanskelig å endre!

Noen mener det vil ta 100 år å bli kvitt ulikelønn med det tempoet tariffoppgjørene legger opp til. Derfor er det viktig at kommunen har en egen lønnspolitikk på likelønn. Kvinner skal verdsettes ut i fra sine kvalifikasjoner og ansvar i stillingen.

I toppledelsen i Tromsø (administrasjonssjef og avdelingsdirektører, fire kvinner og fem menn) tjener menn 94 prosent av hva deres kvinnelige kolleger tjener.

I pleie og omsorg tjener menn 96 prosent av hva kvinner tjener. Det hjelper på likelønnsstatistikken, for lenger ned i systemet tjener kvinner gjennomgående mindre enn hva menn tjener.

Av enhetsledere og etatsledere har vi 54 kvinner og 26 menn. Vi har altså langt flere kvinnelige ledere enn det som er vanlig i norsk arbeidsliv, der 2/3 av alle som defineres som ledere er menn.

Det vellykkede heltidsprosjektet som er utviklet i et samarbeid med fagforeningene, hjelper også godt på likelønnsstatistikken.

Hvis vi ikke tar hensyn til stillingsstørrelse, tjener kvinner i Norge bare 67 prosent av hva menn tjener, til tross for at norske kvinner for lengst har gått forbi menn når det gjelder utdanningsnivå. Det er mye på grunn av at 35 prosent av alle kvinner på landsbasis jobber deltid. I Tromsø er gjennomsnittlig stillingsprosent for kvinner 85,8 prosent og for menn 88,6 prosent. Også her ligger vi godt an og det er en av forklaringene på at vi nærmer oss likelønn.

Norge har ett av Europas mest kjønnsdelt arbeidsmarked, og vi i Tromsø er ikke noe unntak. Men vi har faktisk flere kvinner i teknisk sektor (Brann og redning, Vann og avløp, bydrift, bygg, byutvikling og boligtiltak) enn vi har menn i omsorg og barnehager (34,6 prosent mot 30 prosent). Det er viktig å fortsette å rekruttere begge kjønn inn i alle stillinger.

Likelønn handler om rettferdighet, likeverdighet og anerkjennelse, men også om fordeling av makt. 97,9 prosent viser at vi er i ferd med å leve opp til kommunens verdier om RÅMAT – respekt, åpenhet, mot, anerkjennelse og tillit. For begge kjønn.