I Storbritannia har man på 24 timer opplevd at hele tre ministere har kastet kortene og forlatt. Brexit-forhandlingene har ikke blitt den seiersmarsjen alle ble forespeilet.

Denne gangen er det heller ingen hvem-som-helst som tar sin hatt og går. Boris Johnson var en av sjefsideologene og den klart fremste retorikeren i utbryterleiren. Han ble utnevnt til utenriksminister etter folkeavstemningen, og var den fremste gjenværende Brexit-lederen, etter at Nigel Farage satte fyr på Underhuset og sprang.

Fra før har Brexit-minister David Davis og helseminister Jeremy Hunt pakket kofferten. Alle i protest mot avtalen som var blitt meislet ut, hvor det legges opp til «en felles regelbok» angående standarder for mat og varer, i bytte mot større avvik i tjenester og digitale tjenester. Theresa Mays nye plan kalles et «semi-Brexit» blant de ytterliggående, hvor store deler av økonomien hevdes å være låst inne i EU-systemet, uten at man kan kontrollere den.

Selv om det er en del åpenbare forskjeller, har Brexit og «Fixit», som enkelte i utbryterfraksjonen så fiffig har kalt Finnmark-opprøret, mange fellestrekk. Begge har sitt utspring langt utenfor de store byene, og begge er drevet frem av sinte folk litt oppe i åra, som føler sin posisjon truet.

Fixit har rett nok en litt sunnere skepsis, som ikke er tuftet på frykten for innvandring. Den handler mer om tap av fylkeskommunale arbeidsplasser i Vadsø. Det imponerende i begge tilfeller er imidlertid hvordan de har klart å få misnøyen til å virke allmengjeldende, og bli en monsterbevegelse som omfatter utrolig mange.

Brexit-bevegelsen fikk sitt flertall, mot alle odds og spådommer, og dette gjør at Storbritannia nå trer ut av EU.

Avstemningen i Finnmark, som for så vidt var igangsatt av Fixit-leiren og ikke hadde noen direkte legitimitet, var likevel så overveldende i sin dom at regjeringen sliter med å se bort fra den. Å vise til en stortingsbestemmelse som demokratisk, og samtidig si nei til en avstemning som sier at 87 prosent i Finnmark er mot sammenslåing, skurrer for de fleste.

Nå er det ikke første gang et stortingsflertall har møtt motstand blant folket. Monstermastene var en slik sak – hvor vedtaket fikk massiv kritikk, men likevel ble gjennomført.

Alta/Kautokeino-opprøret var en annen. Saken har blitt liggende som et uleget sår i all ettertid for finnmarkingene. Den er kroneksemplet på overkjøring fra Oslo, hvor en av de største protestbevegelsene i norgeshistorien ble ignorert. Den måtte rett nok opp til ny behandling i Stortinget, men begge gangene gikk vedtaket imot folkets mening.

Det samme er i ferd med å skje på ny, selv om det denne gang kun er meningen til folket i Finnmark man ikke tar hensyn til. Og det er nok her kruttet i budskapet ligger. Finnmarkinger føler liksom at de har vært der før.

Det kuriøse er at, i likhet med Brexit-generalene, har også lederne i Fixit-bevegelsen vært med og forhandlet et forlik som de nå løper ifra. Det ironiske er selvsagt at det ikke bare er Ragnhild Vassvik (Ap) fra Finnmark som fornekter det man ble enige om. Nå vil heller ikke tilhengerne av regionsammenslåingen på Troms-siden ta ansvar.

Fylkesrådsleder i Troms, Willy Ørnebakk (Ap), gikk mandag ut og sa at Troms er avhengig av Finnmark for å få fellesnemnda til å fungere. Han anser det som umulig for medlemmer fra Troms å styre den alene, som tilfellet blir hvis Finnmark boikotter. Saken skal opp i fylkesrådet torsdag, men det er lite trolig at man får noen endelig avklaring da.

Det minner mest av alt om en kompisgjeng som har kost seg på restaurant, og så forsøker å nekte for at de har bestilt så dyr vin når regninga kommer.

Og apropos regningen for «regionsfriheten» Fixit-gjengen påberoper seg – hvem mener man skal dekke de enorme ekstrakostnadene, når de planlagte besparelsene ikke kommer? Folk i Troms, som hele tiden har kjempet for at man skal få det til? Forslagsstillerne i Oslo? Trønderne, som har gjennomført sin regionsammenslåing?

La oss gjøre oss følgende tankeeksperiment: Hva hvis Finnmark alene må dekke regninga for det dette koster? Blir det som da mynten omsider droppet blant millioner av Brexit-tilhengere etter valget – hvor de plutselig innså at å bryte ut av EU ble steindyrt, og kanskje ikke var så god idé likevel?

Som Peter Smith så klassisk uttrykte det på Twitter: «Brexitere er som hunden min, Stan. Den brukte 15 år på å jage naboens katter. En dag fikk den én av dem innestengt i et hjørne. Men da visste han ikke hva han skulle gjøre, så den begynte å slikke ballene sine».