Skal vi bli en nasjon av tusseladder?

«Det tjener ikke Norge eller norske interesser å nedsnakke Trump. Uten å bli underdanig må vi kunne klare å blidgjøre vår nærmeste allierte. Smiger er kanskje smartere strategi enn konfrontasjon? Vår forsvarsevne er avhengig av USA, og av Donald Trump»
meninger

Ordene over er ikke undertegnedes, men er fra en profilert stortingspolitiker i et regjeringsparti, attpåtil en advokat, og dermed en som burde være ekstra skikket til å skille mellom rett og galt. På papiret iallfall.

Det var Abid Raja som skrev dette, på Twitter. Og han tagget Donald Trump, sikkert i et lønnlig håp om at mannen selv skulle lese det, og la så ved et fint bilde av ham. Her skulle det jaggu øses ut smiger. Nå skulle det bygges allianser.

Freakshowet Donald Trump har gjort meg helt nummen. Den konstante støyen fra USAs president har vært så gjennomgående vill og ute av kontroll og proporsjoner at jeg stadig tar meg i å la det passere som noe dagligdags. Hvis en hvilken som helst annen fremtredende person sa og gjorde lignende, ville jeg blitt både lattermild, redd og sjokkert. Hver dag.

Med Trump er det annerledes. Man ble vant til det sykelig narsissistiske vesenet hans allerede under valgkampen. At han løy åpenlyst og oppførte seg langt utenfor det man til da regnet som normalt – uansett politisk ståsted – ble fort en del av hans karakter, og som man ble vant til. At han skulle gå hele veien og bli president var det få som egentlig trodde. Men dét ble han, på helt lovlig vis. Det er amerikanerne selv, iallfall litt over 20 prosent av dem, som har bestemt det.

Da han kom til makta, ble det sagt at han kom til å bli mer «presidentaktig», at embetet så å si i kraft av seg selv ville temme og disiplinere ham. Han ville vokse med ansvar og rollen. «Gi fyren en sjanse!» skrek NRKs utenrikssekspert Joar Hoel Larsen i en overskrift på en kommentar da han skulle innsettes.

I stedet har han bare giret om. Han er nå mer Trump enn han selv var under valgkampen. Det svirrer kaos, uvennskap, rør og usikkerhet i hele systemet rundt ham. I utgangspunktet er det selvsagt greit. Det er amerikanerne som velger sin president, noe vi i resten av verden må deale med.

Dette er demokrati. Dette er det systemet vi selv ynder å bryske oss med, og som vi ideelt sett ønsker å påføre, enn si tvinge på, andre nasjoner verden rundt. Demokrati er også å akseptere at flertallet foretrekker noe du selv anser som riv, ruskende galt. Og i særdeleshet når det skjer i andre land.

Det er derimot ikke det samme som at vi trenger å velsigne det, enn si vike unna og føye oss etter det. Under Dagsnytt atten-sendingen torsdag gikk Arbeiderpartiets Espen Barth Eide ut og sa at den nye situasjonen vi har fått i USA vil tvinge oss til å tenke nytt i det sikkerhetspolitiske bildet Norge skal ære en del av. En ganske logisk slutning, all den tid vi har en amerikansk president på besøk i Europa som virkelig representerer noe nytt.

Hårek Elvenes (H), som sitter i utenriks- og forsvarskomiteen synes derimot ikke man skal tillegge Trumps utsagn så mye vekt, og heller se på hva som blir gjort i praksis. Dette var kortversjonen. Hele debatten kan høres her.

Men vi kan jo ikke overse hva en amerikansk president faktisk sier.

Som truer medlemslandene i NATO med å forlate alle forhandlinger om de ikke føyer seg etter hans krav, og implisitt truer med å trekke USA ut av hele NATO om han ikke får det som han vil.

Som gir Londons ordfører skylden for terrorangrepene i byen. Som motsier seg selv alt etter hvem han snakker om.

Som ljuger og hevder at Tyskland er gisler av Russland og importerer 70-80 prosent av all kraft fra dem.

Som trekker seg fra Parisavtalen.

Som skriver «Hva er NATO godt for?» på Twitter samtidig med at han er i møtet med alliansen.

Som fornærmer alle andre over en lav sko, men som ikke takler et kritisk ord mot seg selv.

Som - bare dager før han skal møte Putin - etterlater inntrykket av et svekket og splittet NATO.

Som snakker varmt og rosende om den uforutsigbare og superkorrupte despoten Kim Jong-un.

Som bare få dager tidligere truet samme mann med militær konflikt og bruk av atomvåpen, attpåtil i full offentlighet, på Twitter.

Det er ikke kødd. Det er ramme alvor, og vi må forholde oss til den.

Det er slitsomt å minne på om alt dette. Men rekka føles allerede uendelig, og det kommer noe nytt hver eneste dag. Blir han konfrontert med fakta, legger han skylden på mediene. Eller «fake news». Og nekter å ta imot spørsmål fra de mediene han selv ikke liker, altså de han er uenige med. Ydmykhet og kompromisser aner han ikke hva er i praksis.

Jeg så tidligere i dag et opptak fra en offentlig pressekonferanse, der han blir spurt om hva han tror om Brexit-forhandlingene. Han kunne svart at dette er noe UK og EU må finne ut av, og ønsket dem lykke til med forhandlingene.

I stedet fikk vi en lang og skrytete tirade som var helt ute på alle vidders mor, om hvor mange eiendommer han eier i Skottland og Irland og overalt i hele verden, og en lang utlegning om hvor bra han hadde gjort det i valget for to år siden i delstaten Wisconsin. At det til og med var bedre enn toppresultatene til Ronald Reagan for over 30 år siden. Det var fullstendig sinnssykt. Og det er alvorlig.

Det er ikke mulig å parodiere dette. Men det er mulig å stå opp for noe og iallfall ikke rævdilte etter ham og snakke ham etter munnen. Jeg tar gjerne en diskusjon om Obama, om bruk av droner og bla bla bla. Men disse to kan uansett ikke sammenlignes. Ja, det var teit å gi Obama fredsprisen, omtrent før han hadde regjert som president.

Men når Frps Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen nominerer Donald Trump, den mest splittende statslederen verden har sett på årtier, til Nobels fredspris, sliter jeg med å ta det seriøst innover meg. At noen som sitter i nasjonalsamlingen og representerer et regjeringsparti faktisk genuint ønsker å gi Trump fredsprisen. Men det gjør de åpenbart.

Holdningene Abid Raja & co. postulerer for åpen scene er dessverre ikke spesielt unike. Ja, vi er et lite land. Ja, vi er avhengige av resten av verden, både USA, Europa og det asiatiske markedet. Men når vi slenger menneskerettigheter under bussen for å få selge enda mer oppdrettslaks, smugler Dalai Lama inn bakveien på Stortinget for ikke å støte noen, vender ryggen til politiske dissidenter og kysser nakken til den største bølla i skolegården, ser det forbanna stusslig ut.

Vi må ikke miste integriteten, stoltheten og anstendigheten helt, på veien mot målet om å bli enda rikere og bedre likt. Da ender vi opp som tusseladder. Og det er aldri spesielt pent å se på.