Verdensmesterskapet i fotball er straks over for denne gang. Fulle tribuner, solskinn, lykkelige tilskuere iført tåpelige kostymer og en bråte spennende kamper har nok en gang bevist hvorfor fotball-VM er «the greatest show on earth».

Jo da, olympiske leker er artig og Norge får flere medaljer i håndballmesterskapene, men fotball-VM er og blir kongen på haugen.

Søndag får vi vite om Frankrike eller Kroatia kan kalle seg verdensmester i de neste fire årene. Ingen av lagene var blant de fremste favorittene før mesterskapet, men begge har vært solide, om ikke akkurat supersjarmerende.

Som vanlig har VM utløst noen trender og rare situasjoner som kommer til å bli husket.

Her er en liten oversikt over minneverdigheter fra Russland 2018:

Dette har vært første VM med videodømming, og jammen fikk systemet kjørt seg i begynnelsen. Rett som det var – bokstavelig talt – gjorde dommerne TV-tegnet med fingrene og løp ut til sidelinja for å se en situasjon i reprise. Det haglet med straffespark og konservative fotballelskere påpekte at denne iherdige jakten på det perfekte både stykket opp spillet og ødela det umiddelbare med fotballen.

Mot slutten av VM har vi imidlertid vært vitne til en interessant utvikling. Forsvarsspillerne har gitt opp å holde rundt angripere som blekkspruter i fri dressur, siden de vet at de blir oppdaget av videodommerne. Resultatet er at vi nesten ikke har sett VAR i bruk i de siste kampene – og det scores stadig flere mål på dødball nå som det er mulig å nikke en ball uten å bli ufrivillig omfavnet. Forsiktig tommel opp.

Det russiske landslaget har vært i fritt fall siden de sjarmerte verden i EM for ti år siden. Hvert år har det gått litt dårligere, og før årets VM hadde ikke engang Vladimir Putin tro på eget mannskap. Men se! Da ballen begynte å rulle, viste det seg at den russiske bjørn hadde noe å by på likevel. Kjempen Dzyuba viste både styrke og teknikk på topp og vingen Cheryshev scoret noen av mesterskapets vakreste mål.

Men det som virkelig fikk verden til å stusse, var lagets plutselige ekstreme løpskraft. Selv med en 38 år gammel midtstopper og en 35 år gammel venstreback, sprang russerne lengst og fortest. Innsats slår alltid kvalitet, heter det, og kanskje er vi slemme som blir mistenksomme av russiske idrettsprestasjoner.

Selv fikk jeg dessverre stadige flashbacks til Ivan Drago i åttitallsklassikeren Rocky IV hver gang vertslandets spillere galopperte opp og ned i et tempo som ville satt Rex Rodney og Sugarcane Hannover i forlegenhet.

Fotball har alltid vært et spill hvor de store driblerne har blitt satt pris på av publikum, men desto mer fryktet av forsvarsspillere, som i 150 år har prøvd å sparke ned alle som er truende til å slå en finte. En eller annen gang på veien ble driblerne lei av å bli sparket i fillebiter uten å få frispark og straffer, og ga seg til å kaste seg i bakken for å lure dommerne: Filmingen var født.

Denne fallesyken har etter hvert antatt groteske dimensjoner. I VM fikk vi se to gamle kjenninger innen fotballens svartekunster vise seg fra sine verste sider. Pepe, en knallhard midtstopper med flere triks i ermet enn Tore Torell, fikk en bitte liten dytt fra Marokkos Medhi Benatia, og falt som om noen hadde skutt en harpun mellom skulderbladene hans.

En annen kjenning i stupebransjen, den brasilianske stjernen Neymar, falt så latterlig ofte at i kvartfinalen mot Belgia var dommeren så lei av tullet at han neppe hadde dømt straffe om så belgierne hadde holdt Neymar fast og tvangsforet han med vafler og sjokolade.

Dessverre har filmingen også skjemmet innsatsen til mesterskapets kanskje beste nykommer, franske Kylian Mbappé. Innimellom fantastiske driblinger, har vi måttet forholde oss til at 19-åringen har gjort sitt beste for å filme seg til frispark. Mbappe spiller på Paris St. Germain sammen med Neymar, og om man var av den ondskapsfulle typen, kunne man finne på å antyde at unggutten tar etter brasilianeren.

England kom til VM med et uvanlig ungt og uerfarent mannskap. Bortsett fra superspissen Harry Kane, var det ikke mange stjerner i stallen. Med seier mot Tunisia og Panama tok laget seg lett videre til mellomspillet, og etter å ha slått Colombia og Sverige, virket det plutselig helt logisk at dette skulle være året at fotballen omsider skulle «komme hjem».

«Football's coming home» var mottoet da EM ble arrangert i England i 1996 og ble udødeliggjort i det som uten sammenligning er tidenes beste fotballsang, nemlig «Three Lions» fra samme år. Den lett nostalgiske teksten spiller på at England ikke har vunnet noe siden VM-triumfen på hjemmebane i 1966, og da laget gjorde seg klart til semifinale mot Kroatia, var det knapt en engelskmann som ikke sang om at alle årene uten triumf ikke forhindret dem fra å drømme.

Dessverre viste det seg at når det omsider virkelig gjaldt, holdt det ikke med innøvde dødballer og en midtstopper på størrelse med Big Ben. Kroatene vant til slutt fortjent 2–1 etter ekstraomganger, og den mer sørgmodige delen av sangen «Three Lions» ble, som vanlig, det engelskmennene sitter igjen med:

All those «oh, so nears» wear you down through the years.

De som er glad i England, og jevnlig lar seg berøre av engelsk fotballfiasko, trenger bare vente to år til det skal spilles EM.

Før den tid avholdes selveste VM-finalen søndag kveld og jeg skal i alle fall heie på Kroatia. God fornøyelse!