I VM-finalen
fikk Frankrike en straffe som mange oppfattet som feil. Et hjørnespark ble stusset bakover i feltet, og gikk i armen på en kroat. Etter at videodommerne grep inn, og dommeren gransket situasjonen på nytt, ble det konkludert med straffe.
Dette førte umiddelbart til en heftig debatt på sosiale medier. Eks-toppdommer Mark Clattenburg mener straffen var feil, mens den svenske FIFA-dommeren Jonas Eriksson kalte det en «50/50»-situasjon. Her på berget konkluderte velkjente Svein-Erik Edvartsen imidlertid med at dette var en soleklar straffe.
Diskusjoner rundt dommeravgjørelser er en gammel og kjær supporteraktivitet, som er blitt komplisert av at noen av de mest sentrale reglene i spillet har blitt uforståelige. Tidligere kunne skjellsordene fly mens man diskuterte hvorvidt en spiller hadde berørt ballen med hånda inne i sekstenmeteren, eller om hjemmelagets småsvimete venstreback hadde opphevet offsiden ved å rusle rundt i sine egne tanker.
Ikke nå lenger! Å nei, nå skal det foretas dyptpløyende vurderinger av spillernes tanker og hensikter før det blåses. Identiske situasjoner kan ende med ulikt resultat, uten at dommerne har tolket regelboka feil.
Hands, som i motsetning til begreper som corner og keeper, ikke har fått noen norsk oversettelse, er bestemmelsen om at fotball skal spilles med beina, og ikke med hendene. I fotballens regelverk er dette definert som følger:
«Med forsett tar i/spiller ballen med hånd eller arm».
Det er altså i og for seg ikke forbudt å berøre ballen med hånda. Det som gjør berøringen til regelbruddet hands er om det gjøres forsettlig. «Forsett» betyr å gjøre noe med vilje. For at det skal foreligge hands, må altså en spiller med vilje ta ballen med hånda.
Fotballdommere skal, som en Varg Veum eller Harry Hole i storform, både slå fast om det har vært kontakt mellom hånd og ball og hvilken hensikt den mistenkte hadde ved berøringen. I og med at de færreste fotballdommere har anledning til å ta spillere inn til avhør for å fastslå motiv, forbryterske hensikter og eventuelle sjelsettende opplevelser i barndommen, må det foretas en forsettvurdering i løpet av brøkdelen av et sekund. Til hjelp er det utviklet retningslinjer for vurderingen.
For det første må det fastslås om ballen traff hånda, eller hånda søkte ballen. Situasjoner hvor spilleren slår til ballen eller strekker ut armen for å stanse kula, fører sjelden til diskusjoner. Vanskelighetene oppstår i de mange tilfellene hvor en pasning eller et skudd treffer en arm.
Dommer skal da vurdere om spillerens arm er i «naturlig posisjon». Hvordan i himmelens navn det er mulig å gi en troverdig definisjon på hva som er armens naturlige posisjon på en fotballbane, har jeg imidlertid til gode å høre. Fotballspillere hopper, takler, sprinter, nikker, sentrer, dekker, vinker på medspillere og har armene i omtrent alle posisjoner som en arm fysisk kan ha i løpet av en kamp. Men i øyeblikket en spiller er i nærheten av motspiller med ball, skal dommeren kunne påberope seg absolutte meninger om hvordan denne spilleren burde holde armene sine.
Det skal også ses hen til avstanden mellom spillerne og hvor raskt ballen kommer. Har spilleren armene ut fra kroppen og ballen treffer hånda, skal det dømmes hands fordi spilleren forsettlig har gjort seg større. Dette argumentet er etter mitt skjønn en direkte selvmotsigelse mot regelens grunntanke; at spilleren med vilje bruker hånda til å berøre ballen. Hvilken spiller løper rundt i egen målgård og tenker listig med seg selv at han skal lure seg til å ha armene litt ut, slik at det blir vanskeligere for motspillerne å score?
Dette har gitt det absurde utslaget at man i dag ofte kan se forsvarsspillere holde armene på ryggen når de er inne i eget felt. Armer er aldri naturlig posisjonert på ryggen, med mindre du er en skøyteløper i godt driv på femtusenmeteren.
Resultatet er at verken spillere, dommere, kommentatorer eller publikum kan si med sikkerhet hva som er hands. Som VM-finalen viste, lar dette problemet seg heller ikke løse ved innføring av videodømming (VAR), da problemet ikke først og fremst dreier seg om å fastslå hva som har skjedd, men å tolke hensikten bak.
Kanskje man rett og slett skal endre regelen til at enhver berøring av ballen med hånda er hands, uavhengig av forsett? Med tanke på fotballens iboende kynisme risikerer vi da kanskje fremveksten av en hel generasjon angripere som spesialiserer seg på å skyte etter armer i stedet for mål, noe som neppe kan sies å være i tråd med spillets idé. Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at fortolkningen av handsregelen må forenkles.
Slik det er nå, dømmes like tilfeller ulikt. Det kan i alle fall ikke være meningen.