De som rammes av hets og hat skal vite at de har oss alle i ryggen, fastslo statsminister Erna Solberg under dagens minnemarkering for 22. juli-terroren.

Hennes forgjenger, Jens Stoltenberg, konstaterte at hatet både er sterkere og stikker dypere enn man kunne forestille seg i 2011.

A-magasinet har brakt et utvalg hatmeldinger til overlevende fra Utøya, meldinger som i form og innhold overgår hva normalt utrustede mennesker kunne forestille seg.

Ett eksempel: «Din feige jævel. Synd ikke Breivik tok livet ditt, Ellers gjorde han en helt grei jobb».

Ekstremismen syder og bobler på nettet. Men tett oppunder florerer oppfatninger og holdninger med et i dobbelt forstand skrikende behov for å bli imøtegått.

Nærer man en frykt for at det man opplever som norsk identitet skal gå tapt, og er man først fanget inn i et verdensbilde fra nettets mørke kroker, kan det være kort vei til et «men»: «Det var selvsagt fryktelig det han gjorde, men ...».

Da kan man lett få sine oppfatninger forsterket av falske nyheter som blir til etablerte sannheter, og som blir sannere jo flere som gjentar dem. Som statsministeren påpeker, var ikke terroristen alene i nettets ekkokammer.

Han fant den støtten han ønsket å finne.

Ekkokamrene er blitt et uvurderlig redskap for krefter som vil fremme en polarisering, en ubrytelig inndeling i et «oss» og «dem» som er egnet til å bryte ned et samfunn. Og her står konspirasjonsteorier og et fiendebilde til rådighet, som både høyreekstremister og ekstreme islamister ser seg tjent med.

Nå trengs et virkelig oppgjør med hatet og holdningene bak 22. juli-tragedien. Appellen om et oppgjør er forsterket gjennom de syv årene som er gått, og den var et gjennomgangstema ved årets markeringer.

Å finne egnede strategier, er ikke enkelt. Den som vil ta til motmæle på nettet har nok begrensede muligheter, ekkokamrene er og blir de såkalt sosiale medienes nedside.

Desto viktigere å møte grumsete holdninger i åpent lende, for ikke å si på flat mark – og ellers prente inn alvoret der anledningen byr seg.

For som Jonas Gahr Støre påpekte i går, kan ikke 22. juli være noe vi markerer én gang i året. Jobben må gjøres 23. juli og alle de påfølgende dagene, og alle gode krefter må se sitt ansvar.