Minneord:

Hans Kristian Amundsen (1959-2018)

Dette var ei trist melding å få. Hans Kristian var en sprek og vital mann med så mye ugjort, og som etterlater seg enorme spor i både pressen og politikken.

DØDE UVENTET Hans Kristian Amundsen døde brått og uventet søndag. Foto: Tore Meek / NTB scanpix  Foto: Meek, Tore

meninger

Som for mange andre, kjente jeg ham først og fremst som sjefredaktør i Nordlys. I januar 2005 var jeg uten fast jobb, og møtte Hans Kristian utenfor en kafé i Tromsø. Vi stod begge to og røkte sigaretter, og det ble en sånn halvklein samtale som oppstår når man begge vet hvem hverandre er, og samtidig ikke kjenner hverandre. Han ba meg stikke innom ham på kontoret neste dag, for å diskutere et jobbopplegg.

Opplegget han la på bordet var svært rett på sak. Han ville jeg skulle ta ansvaret for avisas musikkdekning, en fast dag i uka, til en fast pris. Ikke noe utenomsportslig jåleri eller snakk om vær og vind. Samtalen varte i tre, fire minutter. Før vi ble ferdige understreket han hvor ufattelig uinteressert han selv var i musikkjournalistikk, men han mente åkkesom det var viktig. Jeg likte den direkte, no-bullshit-tonen.

Derfor var det svært ubehagelig å få kritikk av ham, og ditto stas å motta skryt fra ham, noe han ikke spredte vilkårlig rundt i utrengsmål. Hans daglige e-postevalueringer av papiravisa var heller ikke preget av taktisk snikksnakk eller milde, forsonlige vendinger. Og de var gjerne hamret ned og sendt ut klokka halv seks om morgenen.

Les også: Døde under joggetur

Hans Kristian var sjefredaktør av den gamle skolen, en klar og tydelig stemme i samfunnsdebatten, en leder og frontfigur, og en som satte sin egen signatur på avisa mer enn det som nå er vanlig i denne bransjen. Når Hans Kristian ytret seg på side 2 i lørdagsavisa, alltid med sitt sedvanlige «God helg!» på slutten, uansett alvorlighetsgrad i teksten, leste folk det, fordi det alltid var skrevet av en som mente noe oppriktig. Å skrive redaksjonelle kommentarer var ikke noe man skulle ta lett på. Man skulle ikke kødde med dette mandatet. Og man skulle stå opp for det man oppriktig mente.

Han var uredd og autoritær, og gikk ingen omvei til temaet for å tekkes noen. Om dette betød at noen kunne bli fornærmet eller såret fikk så være. Han gikk uansett ikke på akkord med saken. Det var uansett aldri kjedelig rundt Hans Kristian. Han var et kraftverk det hele tiden oste ut energi fra.

I likhet med en av sine forgjengere, Nordlys-legenden Ivan Kristoffersen, ble også Hans Kristian en slags uformell «Stemmen Fra Nord». Hans urokkelige tro på at sosialdemokratiet var modellen samfunnet skulle bygges på skinte alltid gjennom alt han skrev, til manges glede og vrede, men også Arbeiderpartiet kunne bli rappet over fingrene når han mente de sviktet folk, og i særdeleshet når han mente de sviktet Nord-Norge.

Han var for oljeboring i LoVeSe og hadde lite til overs for festbremser fra miljøbevegelsen, når det handlet om arbeidsplasser i nord. Og han skrev varmt om «rekreasjonskjøring» på snøscooter, som han mente var like selvfølgelig som søringers rett til å kjøre båt i skjærgården, og selv om han selv var en ivrig mann i å gå i fjellet og på vidda, til fots og på ski.

Les også: - Han var en svært markant stemme

Hans geografiske opphav og tilknytning til Nord-Norge var noe han aldri glemte, og alltid bar med stolthet. Han skrev ektefølt om nordområdene, det arktiske og Barentssamarbeidet, og de gangene hans kommentarer omhandlet friluft og nordnorsk natur, ble de skrevet i Caps Lock, der verken klisjeer eller overdrivelser var tabu. Han formelig elsket Nord-Norge, Tromsø og Finnmark.

Da en bindende avtale om delelinje og samarbeid i Barentshavet, mellom Norge og Russland, ble undertegnet i 2010, ble en hel redaksjon skremt til hver sine tastatur for å lage et helt delelinjebilag – i tillegg til den sedvanlige dagsavisa, på én dag. En helt sinnssyk idé, selvsagt, men den ble gjennomført og gitt ut dagen etter, i tråd med sjefredaktørens plan og ordre. Å si at han hadde gjennomføringskraft er bare et vagt understatement.

Det var et umiddelbart sjokk da han sa opp jobben som sjefredaktør og forlot huset i 2011. Vi fikk beskjed i matpausen på fredag. Fire timer etterpå hadde han pakket sammen og forlatt huset for godt. At han skulle jobbe for Arbeiderpartiet, og etter hvert som Jens Stoltenbergs høyre hånd, var likevel ingen overraskelse.

Han hadde energien, kunnskapen, den politiske kløkten, strategiske skills, råheten og tempoet i seg få andre kunne matche. I tillegg til å være en kløpper med ord, noe som ble nasjonalt etablert og kjent, da det viste seg å være Hans Kristian som sto bak statsministerens sterke og samlende tale etter 22. juli. Det var han som satte ord på nasjonens følelser, da vi var kollektivt lammet og traumatisert, med formaninger om å møte hat og intoleranse med åpenhet og kjærlighet. Dette vil for alltid knyttes til Hans Kristians ettermæle, en kompliment større enn noe.

Les også: - Jeg er glad for å ha hatt deg i livet mitt, kjære venn

Han var født til slike oppdrag. Han kunne skrive pompøse og smektende taler, der dikt av Tor Jonsson og politikk ble blandet på det mest selvfølgelige vis, og han var god til å skjønne hvordan folk tenkte og samfunnsmekanismene fungerte. At han skulle frekventere spaltene i Nordlys igjen til høsten er noe vi nå dessverre går glipp av. Jeg tror noen hver kunne ha godt av å lese hans tanker og meninger om et Nord-Norge på vei inn i masse fremtidige utfordringer.

I dette første døgnet av sjokk og vantro over at en så livskraftig og relativt ung mann har dødd fra oss, har det vært masse godord å lese om Hans Kristian, en mann som har satt dype spor etter seg, på flere forskjellige områder. Alle som har søkt og fått gode råd fra ham, de som hadde ham som venn og mentor, politiske kolleger og opponenter, og pressefolk over hele landet har skrevet varmt og inderlig. Det er Norge på sitt fineste. At vi alle blir litt snillere når vi konfronteres med døden, at vi holder litt ekstra rundt hverandre og bryr oss, når sorgen gjør oss små og redde.

Takk for ditt enorme engasjement og alle dine bidrag til norsk presse og politikk, Hans Kristian. Og takk for at du inviterte meg inn på kontoret og slapp meg til. Det vil jeg alltid være deg evig takknemlig for.

Mine tanker går i dag først og fremst til Karen Marie, ungene og den nære familien. Til dere ønsker jeg å bruke noen ord av Tor Jonsson. Det tror jeg Hans Kristian ville likt.

NÅR DU ER BORTE

Nærast er du når du er borte.

Noko blir borte når du er nær.

Dette kallar eg kjærleik –

Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte

av susing frå vind og foss.

No ligg ein bortgøymd tone

og dirrar imellom oss.