Ser i avisa iTromsø lørdag 28. juli at «verdenskjente relikvier kommer til Tromsø i oktober». Nonnene i Karmelitt-klosteret uttaler i denne forbindelse at dette ser de på «som en stor begivenhet», og «som et viktig besøk».
Hvem som kommer? Jo, tre skjeletter fra 1800-tallet, eller som avisa kaller de: «Verdens mest bereiste lik».
Dersom jeg i en ikke-religiøs sammenheng hadde sagt/gjort det samme, ville jeg (naturlig nok) bli satt i fengsel, på grunn av gravrøveri og likskjending.
Hvis jeg i tillegg hevdet at jeg gjorde dette, fordi jeg trodde og mente at knoklene hadde stor helbredende kraft, så hadde jeg mest sannsynlig blitt tvangsinnlagt i psykiatrien.
I en religiøs sammenheng, derimot, kan man se på dette som en «stor begivenhet og et viktig besøk», som for øvrig hele byen er hjertelig velkommen til å bivåne.
På grunn av at noen «menn i rare klær», også kalt religiøse ledere, har erklært disse knoklene for hellige, så endrer de straks status fra helt vanlige, jordiske levninger, til såkalte relikvier.
På grunn av denne handlingen, får disse knoklene evnen til å helbrede syke folk, ved at man ser på dem/tar på dem, i tillegg til at man ber en bønn.
Les reportasje fra livet i klosteret her (for abonnenter)
Det finurlige, og etter min mening farlige, ved å erklære noe/noen som hellig i en religiøs sammenheng, er at man derved automatisk fritar «det helliggjorte» for all negativ kritikk. Det hellige kan ikke kritiseres, kan ikke snakkes nedsettende om, kan «ikke røres ved», settes spørsmålstegn ved.
Det farlige i denne sammenheng er at «det hellige» har i seg en iboende spire til konflikt, og i ytterste konsekvens krig, jamfør krangelen om «den hellige høyden og klippemoskeen» i Jerusalem, der jøder, kristne og muslimer krangler om retten til området, så fillene (og mere til) fyker om ørene på dem.
Hvordan vårt samfunn kan ha toleranse og forståelse for at denne formen for religionsutøvelse kan foregå helt legitimt og fritt, er sannelig min hatt ikke lett å forstå.