Cruiseanløpene er i sterk vekst, fra Oslofjorden til Svalbard. 700.000 passasjerer anslås å komme innom Norge i år, og kurvene peker stadig oppover.

Og er dette en god eller mindre god nyhet, når vi har blinket ut reiselivsnæringene som et nasjonalt satsingsområde og derfor vil tiltrekke oss en større andel av en økende internasjonal turiststrøm?

I sommerens medieoppslag, og i en årviss debatt, har cruisetrafikken fått en miljømessig verstingstatus. Skodda ligger tung og illeluktende over våre verdensarvfjorder når passasjerhordene en stakket stund slipper i land.

De største skipene later til å være et stadig mindre velsett innslag i de største byene. Heller ikke der står miljøbelastningen i noe rimelig forhold til hva cruiseturistene rekker å legge igjen av penger. Et krav om strengere reguleringer tvinger seg fram, det gjelder både utslipp i luft og utslipp av gråvann og kloakk i høyst kystnære områder.

Stortinget har da også nylig vedtatt utslippsfri skipstrafikk i naturarvfjordene innen 2026, krav ingen av de 113 cruiseskipene som er i bestilling vil oppfylle. Det synes å bli grønt lys for bruk av landstrøm ved kai, men dette krever store investeringer med beskjeden klimagevinst.

Å regulere anløpene ved å skru opp havneavgiftene, og fremstøt for en bedre spredning året igjennom, er andre innkast i sommerens cruisedebatt. Der er også alternativene trukket inn.

Hva med miljøet om de 700.000 passasjerene i stedet skulle komme med bil, buss og fly? Bortsett fra det urealistiske i slike regnestykker, kunne reiselivsnæringene i alle fall regne med vesentlig større inntekter.

Men bransjen og myndighetene burde heller våge å tenke det lederen for NHO-organisasjonen Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, skrev i VG før helgen: Norge må foreta et verdivalg – og velge kvalitetsturisme og lønnsomme nisjer fremfor miljøskadelig masseturisme. Et påfallende trekk ved denne debatten, er hvor lite bredde og trøkk det er hos denne masseturismens forsvarere.

Reiselivet har gylne utsikter som vekstnæring, men årlig vekst i antall turister blir et for snevert og uspesifikt suksessmål.

Den klima- og miljømessig – og økonomisk – minst bærekraftige turismen bør prioriteres ned ved markedsføringen av Norge.