Kommentaren:

«La Sandberg få lov til å være nyforelsket»

Han kom til sine egne, men de kjente ham ikke igjen. Og sendte ham i galgen.
meninger

Denne sommeren har gitt oss en moderne Romeo og Julie-historie, hvor en ihuga innvandringsmotstander forelsker seg i ei innvandrerjente. Men i stedet for å glede oss over dette, ser alle ut til å gå av skaftet. Burde det ikke heller være motsatt?

Disney har i årtier vist at arabiske kjærlighetshistorier kan være stor underholdning. Denne sommeren har norske medier også skjønt dette. Med Per Sandberg og Bahareh Letnes har politikken nærmest fått sitt eget Brad/Angelina-par, hvor ingenting er for lite eller smålig til at man omtaler det. Problemet er at det i dette tilfelle har vært utelukkende omtale med negativt fortegn. Selv jeg, som i de fleste tilfeller har vært av Sandbergs klare meningsmotstandere, synes det nå har gått for langt.

Man skulle tro det var folk på ytre høyre som følte seg sveket, men foruten den forargede eks-iraneren og Sandbergs tidligere innvandringspolitiske talsmann, Mazyar Keshvari (Frp), har det vært forbausende lite kritikk fra den kanten.

Venstresiden har imidlertid boltret seg i «skandalen», som dette har blitt stemplet som. Det er en slags «Ha! Der har vi deg, Per. Du, som var mot innvandring». Og for dette har han fått gjennomgå. Til gagns.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) i kontrollkomiteen hevder at Erna Solberg ikke har kontroll på egne regjeringsmedlemmer, på bekostning av Norges sikkerhet. «Vi har sett et sjokkerende bilde av en regjeringssjef og statsminister som overhodet ikke prioriterer grunnleggende sikkerhet for norske interesser og den norske befolkningen», sier han til VG.

Fra venstresiden har fordømmelsen vært unison. Plutselig tilhører ikke kjærligheten det private lenger, slik det ville i alle andre sammenhenger. Det er et offentlig anliggende fordi kjæresten kommer fra Iran. Jeg spør meg om ikke noen hadde ymtet frempå om rasisme, hvis det for eksempel var Audun Lysbakken i SV som fikk lignende behandling.

Sandberg får også på pukkelen av Amnesty. Han uttalte på Facebook at Iran var «et av de kanskje mest misforståtte landene i verden». Dette ble automatisk tatt som en uttalelse til støtte for imamstyret. Skulle man følge dette prinsippet, er man jo kommunist hvis man snakker pent om Cuba.

I et felles intervju på Dagsnytt 18 hevdet Letnes at pisking ikke var særlig utbredt som straffemetode, og at omfanget av sharialover bare var på rundt 20–30 prosent. Letnes hevdet også at dersom hun skulle bli tilsnakket av politiet for ikke å dekke til håret med hijab, kunne hun unngå straff bare ved å si unnskyld og ta den på.

Amnestys pressekontakt, Sindre Stranden Tollefsen, kaller dette «skjønnmaling av regimet» på NRK, og mener at slikt er alvorlig. Nå har vel verken Sandberg eller Letnes påstått at sharialover ikke eksisterte eller at pisking ikke fant sted, så den kraftige fordømmelsen er vanskelig å forstå. Men så gjelder dette Per Sandberg, da, og i det tilfellet er liksom alt tillatt.

Dypest sett er det jo bare som fiendefigur at Sandberg har sviktet venstresiden. Forargelsen fra de mange holdene kommer fordi Sandberg har vist seg som en mann som på ingen måte er erkerasist, og som lar kjærligheten seire over sin egen, politiske overbevisning. Han har rett og slett blitt vanskelig å sette i bås.

Reaksjonen er først og fremst et eksempel på hva som skjer når kjærlighet mellom to mennesker blir tolket i absolutt verste mening. I stedet for å glede seg over forvandlingen som har skjedd med en av Norges fremste motstandere av innvandring, trekkes motivene til både Sandberg og Letnes i tvil – nesten til det absurde.

Den mest surrealistiske tolkningen går ut på at den tidligere skjønnhetsdronningen har blitt sendt til Norge av iranske myndigheter for å lokke den norske fiskeriministeren i en felle.

Ifølge Fiskeribladet bor nå den norsk-iranske gründeren sammen med fiskeriministeren i regjeringsleilighet på Gimle i Oslo, «vegg i vegg» med blant annet forsvarsministeren og olje- og energiministeren. «Hvis hun er involvert i iransk etterretning, er det nok fest i hovedkvarteret i Iran», sa Ola Kaldager, etterretningsekspert og tidligere leder for Etterretningens avdeling E14 til Fiskeribladet.

Teorien henger imidlertid ikke helt på greip. Letnes skulle altså, ifølge teorien, ha blitt plassert i Skogn i 11 år for å vente på at en fiskeriminister skulle komme dit og forelske seg i henne. Det får da være grenser på nidkjærhet.

Per Sandberg blir også hevdet å utgjøre en sikkerhetsrisiko ved å ta med jobbtelefonen på sitt Iran-besøk. Tidligere etterretningssjef og generalløytnant Kjell Grandhagen sier til NRK at Sandberg har vært naiv og utvist usedvanlig dårlig dømmekraft. Han er overbevist om at Iran har hacket telefonen til statsråden. Hvis Sandberg skal kritiseres for noe, er det nok dette. Han har innrømmet feilen og telefonen er nå levert til Politiets sikkerhetstjeneste (PST), uten at stormen i vannglasset ser ut til å avta.

Sandberg er ytterligere kritisert for ikke å ha informert Statsministeren om at han dro på kjærlighetsferie, og dermed har brutt regelverket. Vel, la den som har vist full åpenhet med arbeidsgiveren om sine kjærlighetsplaner, kaste den første steinen.

Og når man snakker om dobbeltmoral: Venstresiden godter seg selvsagt over Sandbergs tidligere kritikk av innvandrere som drar på ferie til landet de har flyktet fra, men i stedet for å glede seg over at Sandberg viser vidsyn i at han forelsker seg i noen han tidligere har fordømt, skal han liksom offentlig piskes – nettopp det vi kritiserer myndighetene i Iran for å gjøre. Nei, vet du hva?

Jeg vil heller heve glasset for Bahareh og Per. De har vist at kjærligheten er uransakelig, og at kraften er så sterk at den kan endre fastlåste meninger. Kjærlighetsaffæren bør ikke fordømmes, den er sommerens vakreste nyhet.

Lenge leve kjærligheten!