Viser til Eduardo da Silvas svarinnlegg til meg i avisa iTromsø lørdag den 4. august. Tema: Relikvier og det hellige.

Jeg setter pris på en diskusjon, og på ditt svar, men jeg må ærlig tilstå at jeg ble usikker på om hva som var ironi i ditt innlegg, og hva som var dine reelle meninger. Jamfør den delen av ditt innlegg der du skriver om man bør/ikke bør minnes sine døde.

Så til saken: Du skriver at når Thereses levninger kommer til Tromsø så vil hun «ha alle papirer i orden». Ja, og sett fra mitt ståsted, så er det nettopp det som er en del av problemet, nemlig selve lovligheten av denne praksisen. Det paradokset jeg prøvde å belyse i min første artikkel, var at så lenge kirken og dens troende bedriver denne praksisen, så er den lovlig, fordi det skjer i en religiøs sammenheng. Hvis noen gjør det samme i en ikke-religiøs sammenheng, noe som faktisk av og til skjer, så blir man straffet for det, i henhold til vår straffelov. Som rett og rimelig er. Jeg mener det bør være likhet for loven, og derfor bør samfunnet forby denne formen for religionsutøvelse. At også noen av dine trosfeller mener at dette ritualet «en merkelig greie», synes jeg virker lovende å så henseende.

Du skriver videre at du, sitat: «Ikke vil trette meg med å forklare hva en helgen er». Det synes jeg du skal gjøre, fordi det er nemlig her hele «hunden ligger begravet», for å bruke et aktuelt uttrykk. Det at noen menn har fått et mandat av noen andre menn, til å helliggjøre et menneske eller en ting, medfører blant annet en praksis som forannevnt. At noen, eller noe blir helliggjort, er etter min menig et problem, fordi det hellige ikke kan kritiseres/være gjenstand for diskusjon/settes spørsmålstegn ved. Når noe er hellig, så er det hellig, og dermed basta. Jeg mener det er problematisk at det som blir helliggjort samtidig blir gitt en ekstra kraft, som for eksempel at det helliggjorte kan helbrede syke mennesker. Hadde resepten vært så enkel, så hadde vi selvsagt spart samfunnet for milliarder av helsekroner, litt flåsete sagt.

Det at du er i stand til å tro at den hellige Therese har merket seg det jeg har skrevet i avisa, og at jeg på den måten har, sitat: «eksponert meg for Thereses hellige oppmerksomhet», og at jeg i den forbindelse burde føle meg utrygg på en positiv måte, illustrerer for øvrig veldig godt hvordan man må tenke når man bokstavelig tror på det hellige. Som ikke-troende vil jeg på det mest innstendigste be om å bli fritatt fra slike formaninger og spådommer, og en slik form for misjonering. I denne sammenheng henvender jeg meg selvsagt ikke til Thereses knokler, men til de mennesker av kjøtt og blod, som i dag går rundt på jorda og seriøst mener at de både har rett og guddommelig kraft til å få meg på andre tanker.

LES BIRKELANDS ORIGINALE INNLEGG: Hvordan vårt samfunn kan ha toleranse og forståelse for at denne formen for religionsutøvelse kan foregå helt legitimt og fritt, er ikke lett å forstå

Og apropos bønn: Du skriver at søstrene på Holt vil be for meg. Det kan jeg (dessverre) ikke nekte dem, men jeg liker det ikke, uten at de først spør meg om lov. Så pass respekt har jeg for religionen, og så pass tar jeg religionen på alvor, at jeg som ikke-troende ikke vil bli innlemmet deres religiøse ritualer.

Du skriver: «Med all den elendighet som finnes rundt omkring i verden, er dette (diskusjonen om relikvier og hellighet, min anmerkning) tross alt en bagatell. Eller hva synes du?» Svar: Jeg synes det er en bagatell. Mitt synspunkt er dog, at det må være legitimt å ytre seg om forhold som ikke til enhver tid kommer inn under kategorien «verdens elendighet». Som for eksempel skattenivå, biltrafikk, alkoholkonsum eller for den saks skyld religion, i dette tilfelle bruken av relikvier.

Til slutt: Du hentyder at jeg kanskje vil komme til å oppleve et mirakel, på grunn av min artikkel. Til det er det å si: Jeg har allerede opplevd mange mirakler i mitt liv, men ingen av dem har vært forløst av verken molekylære knokler, eller helliggjorte knokler.