Ad Jonny Hansens leserinnlegg «Med ræva til byhistorien» i iTromsø 3. august:

Hurra for deg, Jonny! Ditt innlegg fikk meg endelig til sentrum for å beskue denne av mange uttalt flotte parken rundt kirka. Ja, den er blitt bra, men som deg: Det er en del ting jeg ikke er fornøyd med.

Hovedinntrykket mitt er asfalt, asfalt, asfalt, hvor enn du snur deg. Var det nødvendig å erstatte så mye av vegetasjonen med alt dette grå, og som en sa i forbifarten: «Hvorfor fjerne den fine hekken mot Kirkegata? Den feilte det ingen ting».

Bak i parken er benkene plassert slik at vi ser rett inn i det høye kirkebygget. Meningen er vel at vi skal kunne se oss rundt i det grønne, ikke rett inn i en svær fargeløs vegg. Nei, snu benkene! Plasser dem gjerne lenger unna plenen og blomstene som er der, så får øynene hvile på noe som gir fred i sjela.

Så var det dét som fikk meg til byen: Plasseringen av Minnetavlen over krigens ofre i Tromsø og bysten av Adolf Thomsen. Jonny, jeg er så enig, så enig med deg i det du skriver.

Minnetavlen har alltid stått i krysset Storgata–Bankgata.

Hvorfor i all verden er ikke både den og Thomsen flyttet tilbake til der de tilnærmet var plassert tidligere? Enda merkeligere er det med tanke på at en adskillig mindre historisk preget statue, mammaen med barnet, omtrent som før sitter vendt ut mot krysset Kirkegata–Storgata, dog ikke lenger på plenen.

Sett fra Storgata ser det ut som om minneplaten er en del av de gamle gravene med støtter som er plassert ved siden av bakre del av venstre kirkevegg mot Bankgata. Går man mye nærmere, ser man at det er noe avstand, men den er svært liten.

Kommer man inn fra den lille tverrliggeren mellom Fredrik Langes gate og Bankgata og skrår videre inn mot kirka, vil man–hvis man gløtter til venstre–legge merke til en stor steinkoloss. Tar man seg ytterligere tid til å studere fenomenet, vil man forhåpentlig oppdage at det er montert en plate med skrift vendt opp mot Storgata.

Samtidig vil man kanskje gløtte bort mot en statue av en mann som stirrer inn i denne omtalte tverrliggeren foran, en gatestump jeg alltid har benyttet meg av hvis jeg har dårlig tid til et eller annet gjøremål, og da å ta meg tid til å se på statuer ...: Nei!

La Adolf Thomsen få igjen sin tilnærmet gamle plass, og la ham se i samme retning han har gjort siden han ble plassert der i 1946.

Når det gjelder byens falne, er det en ypperlig plass til dem under det flotte lønnetreet som står der i krysset Storgata–Bankgata. Det var nok en tanke bak det å plassere minnesmerket der, da de avduket det av alle dager 7. mai i 1995, 50 år etter at Norge ble herre i eget hus etter fem år med okkupasjon.

De ville plassere den på et sted der alle som gikk i sentrum av Tromsø for all fremtid kunne se den, lese navnene og få en liten tanke om at dette, dette vil vi ikke oppleve på nytt.

Som mangeårig underviser i historie for ungdomsskoleelever, der byens historie og oppbygning har vært lagt spesielt vekt på, og med et hovedfag i historie som gir meg lov til å kalle meg historiker, med en kjærlighet til byen som jeg fikk da jeg ble brakt hit nesten fem år gammel i 1951 og nektet å dra ifra: Få monumentet tilbake til Storgata.

Som det står i fjellvettreglene: «Det er ingen skam å snu».