Fra tribunen:

«De rareste overgangene»

Overgangshysteriet er ikke et nytt fenomen. Dette er noen av de underligste overgangene som har funnet sted i britisk fotball.

SLO ROSENBORG: Spartak Moskva møtte Rosenborg i Champions League i 1995. Her møter Sergei Yuran (til høyre) Rosenborgs Ståle Stensås. Kampen endte 4-1 til Spartak.Foto: NTB Scanpix 

meninger

Nordmenn er fullstendig hektet på engelsk fotball, og antakelig er det langt flere her i byen som bryr seg om hvordan det går med Manchester United og Liverpool enn TIL og TUIL.

En nervepirrende del av en fotballsupporters liv er tidsrommet på sommeren når klubbene selger og kjøper spillere. «Silly Season», som det ofte kalles, har i år blitt dominert av Liverpools plutselige megalomani, hvor keeper er blitt kjøpt inn til prisen av et halvt Tromsøbad.

Overgangshysteri er likevel ikke et nytt fenomen. Dette er noen av de underligste overgangene som har funnet sted i britisk fotball:

1. Tommy Lawton

Tommy Lawton var Englands beste spiss på førtitallet. Som landets beste hodespiller ble han seriemester med Everton i 1939 etter å ha stått for 35 nettkjenninger.

Etter krigen fortsatte han å storspille for sin nye klubb Chelsea, men var stadig i konflikt med ledelsen på Stamford Bridge. Dette førte til en høyst overraskende overgang til tredjedivisjonslaget Notts County.

Overgangssummen på 20 000 pund var britisk rekord. Notts County lovde Lawton en godt betalt jobb i byen når han la opp, noe som var fristende i en tid der fotballspillere hadde vanlig arbeiderlønn.

Etter at landslagsspissen hadde puttet 78 mål på tre sesonger, klarte Notts County omsider å rykke opp. En nå aldrende storscorer slet etter dette med formen, og etter å ha innsett at han ikke ville få den gullkantede jobben han var lovet, gikk ferden videre til Brentford. Tommy avsluttet karrieren i selveste Arsenal, og la opp i 1955.

Ronny Bratten 

 

2. Allan Simonsen

Allan Simonsen er den eneste nordiske spiller som har vunnet Ballon d’Or (årets spiller i Europa), noe han gjorde i 1977 etter å ha dominert i tysk fotball. Dansken, som bare ruvet 165 cm over bakken, ble i 1979 solgt til Barcelona, hvor han i 1982 scoret seiersmålet i finalen i cupvinnercupen.

Da Barcelona kjøpte Diego Maradona, måtte Simonsen vike plass. Dypt fornærmet forlangte han å bli solgt og fikk straks tilbud fra Real Madrid og Tottenham. Allan overrasket imidlertid en hel fotballverden med å ta overgang til andredivisjonslaget Charlton Athletic.

Hjemmearenaen The Valley hadde plass til 75 000 tilskuere, men bare en tiendedel pleide å møte opp. Klubben tilbød derfor Simonsen høy lønn med håp om at han skulle dra publikum til stadion. På sine fem måneder i klubben var han lagets desidert beste spiller, men dessverre var medspillerne sjeldent med på hans hælspark og finter. Selv om publikumsoppmøtet doblet seg, var det fortsatt glissent på tribunen, og klubbens eier ga superstjerna beskjed om at de så seg nødt til å selge han.

Det viste seg at Simonsen hadde en klausul i kontrakten om at han kunne forlate klubben gratis, og dermed dro han hjem til moderklubben Vejle. Året etter brakk han beinet under EM i Frankrike, mens Charlton ble begjært konkurs.

3. Sergei Yuran

Høsten 1995 stormet Spartak Moskva gjennom gruppespillet i Champions League. Laget skulle møte Nantes i kvartfinalen og mange snakket om russerne som en mulig outsider til hele turneringen.

Før sesongen hadde stjernene Sergei Yuran og Vasili Kulkov vendt hjem etter å ha tatt seriegull med portugisiske Porto. Nå ville guttene reise ut igjen for å tjene mer penger. Yuran, en tettbygd tekniker med imponerende mangel på hals og med frisyre som en komponist av wienervalser, hadde akkurat giftet seg. «Vi må til London», sa han til kona.

Og til London bar det. Ikke til Tottenham eller Arsenal, men noe mindre glamorøse Millwall i 1. divisjon. Selv om de innledningsvis viste glimt av storhet, skulle det snart gå skikkelig galt. Manager Mick McCarthy forlot klubben til fordel for det irske landslaget, og like etter ble Kulkov skadet og etterlot Yuran alene i London.

Det viste seg fort at han ikke hadde noen intensjon om å trene, men deltok i selskapslivet med liv og lyst. Det ble kun en scoring for russeren. Og Millwall – som ledet tabellen i begynnelsen av desember – rykket like godt ned.

3. Ronnie O’ Brien

Når man er 20 år gammel, og akkurat har fått fyken i Middlesbrough, må man vanligvis regne med å ta turen ned i de lavere divisjoner. Det tenkte nok også Ronnie O’ Brien, da Boro viste han døren i februar 1999. Nå hadde O’Brien riktignok en agent med gode kontakter, men at han bare uker etterpå skulle skrive under en femårskontrakt med Juventus hadde ingen forutsett.

Juventusmanager Carlo Ancelotti hadde sett en video med Ronnies beste prestasjoner, men selv om O’ Brien ble regnet som et stort talent i hjemlandet Irland, skulle det vise seg at å få plass på Juve var en i overkant stor utfordring.

Juventus løste han fra kontrakten i 2002, hvorpå Ronnie fikk en god karriere i den amerikanske proffligaen, hvor han i flere år ble regnet som en av seriens bedre spillere. Det ble dog med en offisiell opptreden for Juventus – sammen med Davids, Inzaghi og Del Piero.

«Jeg har i alle fall et lagbilde med meg selv i Juventusstallen. Det er det ikke mange som har», sa O’ Brien senere. Det hadde han definitivt rett i.