Debatt:

Derfor mener jeg relikvier burde vært forbudt

Slik jeg har forstått norsk lov, så er gravskjending forbudt, og dermed også straffbart.
meninger

Tillater meg å komme med en sluttkommentar til debatten om «relikvier og det hellige», da Eduardo da Silva stiller meg noen spørsmål i sakens anledning i avisa iTromsø lørdag den 11. august.

LES OGSÅ: Verdenskjente relikvier kommer til Tromsø

Hvorfor jeg mener at straffeloven kan brukes i henhold til bruken av relikvier?

Slik jeg har forstått norsk lov, så er gravskjending forbudt, og dermed også straffbart. Som du selv skriver: «Vi behandler døde mennesker med respekt, og føler avsky når noen krenker dem». Jeg går ut ifra at knoklene til Therese og hennes foreldre i sin tid ble gravlagt, enten i en sarkofag eller i en jordisk grav. Siden knoklene nå beviselig kommer til Tromsø, så regner jeg med at disse knoklene er hentet opp og fram fra vedkommendes gravsteder. Jeg tar det nærmest for gitt at straffen for å drive gravskjending er den samme, enten man er katolikk eller hedning. Tar jeg feil om mine påstander om straffbarheten i dette, så beklager jeg det på det sterkeste her og nå.

LES OGSÅ: Hvordan vårt samfunn kan ha toleranse og forståelse for at denne formen for religionsutøvelse kan foregå helt legitimt og fritt, er ikke lett å forstå

Om å minnes de døde.

Du skriver at noen minnes de døde ved å ha bilder av dem, mens de var i levende livet, hjemme på stueveggen, eller at man tar vare på en kjær ting som var i den avdødes eie, som et kjært minne. Jeg håper at selv en troende katolikk ser at det er et drøyt stykke fra denne praksisen/tradisjonen, til at man graver opp sine døde, erklærer dem for helgener for så og dra på verdensturné med noen av beinrestene.

Om å sette spørsmålstegn «ved det hellige».

LES OGSÅ: Relikvier til besvær?

Du skriver at du ikke forstår hvor jeg har det fra, at det ikke kan stilles spørsmål ved det hellige. Svar: Det har jeg fra empiri, det vil si fra en årelang historisk religiøs praksis. Det blir ramaskrik i de religiøse miljøene hver gang noen «krenker det hellige», enten det skjer gjennom en konkret handling, eller kun ved bruk av ord. Da snakkes det umiddelbart om blasfemi (gudsbespottelse), som i sin tid var ansett som straffbart, ofte med døden til følge. I verste fall erfarer vi at krenking av «det hellige» fører til både krig og forfølgelse, paradoksalt nok mellom ulike religiøse retninger. Religionene klarer nemlig det kunststykket å krangle seg imellom om hvem som er «mest hellig» i sin tro (jamfør korstogene i middelalderen og dagens stridigheter innenfor Islam).

LES OGSÅ: Relikvier ivaretar minnet over noen som levde

Du skriver videre at du ikke kan skjønne hvor jeg har det fra at «det helliggjorte kan helbrede syke mennesker». Svar: Jeg har det blant annet fra Jesus og salige Åge Samuelsen, uten sammenligning for øvrig. Jeg har det fra en rekke såkalte «hellige skrifter», herunder Bibelen. Jeg har det fra Svein Magne Pedersen, katolikken Ulf Ekman, Tor Roger Edvardsen og Jan Hanvold. Historia er nemlig full eksempler på såkalte «mirakelpredikanter». Troen på at ved å se på/ta på en relikvie kan føre til helbredelse av sykdom, er en utbredt tro så å si i alle religiøse miljøer. Å bli helbredet gjennom bønn og relikvier, eller som i dag, gjennom telefonen, er jo nettopp det som de troende kaller for «mirakler». Helsetilsynet er nå tydelig på at virksomheten rundt mirakelpredikantene bør fjernes, og at dagens lovverk må vurderes på nytt (jamfør min tanke om at bruken av relikvier burde være forbudt). At Eduardo da Silva, som en informert katolikk og troende, ikke har fått med seg dette faktum, er det for meg vanskelig å forstå.

LES OGSÅ: Jeg kan ikke nekte søstrene på Holt å be for meg, men jeg liker det ikke

Ellers skulle det vel være nok å vise til dine trosfeller i Karmelittklosteret, som i avisoppslaget 28. juni sier at flere av dem som i sin tid oppsøkte graven til Therese, hadde opplevd helbredelse.

Om bønn, og om å ha kontakt med de døde.

Du skriver (nok en gang) at nonnene i Karmelittklosteret vil be Therese om å belyse saken for dem (saken i dette tilfellet er at jeg ikke vil bli bedt for av nonnene). I min verden kalles dette for «åndemaning», og i min verden sorterer ordet «åndemaning» inn under kategorien «overtro».

Til slutt, bare et lite paradoks:

Å drive misjonering for sin tro, er en av grunnsteinene i så å si alle religioner. Da høres det rart ut for meg, at du beklager at du i ditt forrige avisinnlegg drev med det som nettopp kunne minne om misjonering. Å misjonere, i en religiøs kontekst, er både en nødvendighet og en plikt, ikke noe man skal beklage, eller ber om unnskyldning for.