Fra tribunen:

Betyr ikke TIL noe for Ruben? Er han ikke Tromsøgutt? Unner han ikke byen suksess?

Ronny Bratten skriver om Ruben Yttergård Jenssens valg om å ikke flytte til Tromsø.

Kommer ikke «hjem»: Ruben Yttergård Jenssen går til Brann og Bergeni stedet for Tromsø. Her er han i aksjon for Gutan mot Hødd i cupfinalen 2012.   Foto: NTB

meninger

Mange fikk nok kaffen i halsen da det ble klart at Ruben Yttergård Jenssen ikke vender hjem til Tromsø, men i stedet skal spille for Brann de kommende sesongene.


Yttergård Jenssen klar for Brann

Ruben Yttergård Jenssen har signert en kontrakt med Brann ut 2020-sesongen. Dermed forsterker serielederen etter å ha mistet Sivert Heltne Nilsen.

 

Ruben var ikke bare en nøkkelspiller da vi kjempet om medaljer under Høgmo, men er også en lokal gutt, som debuterte for TIL allerede som syttenåring og som har over 150 kamper for de rød- og hvitstripete. At Yttergård Jenssen – i likhet med folk som Ole Martin Årst, Sigurd Rushfeldt, Morten Gamst Pedersen og Tom Høgli – skulle vende hjem til byen etter sine år utenlands var noe de fleste med hjerte i klubben tok for gitt.


Men så ble det faktisk ikke slik. Brann kunne legge flere kroner på bordet, og Ruben skal derfor spille for de vasstrukne fra hansabyen ut 2020-sesongen. Selv hans far Truls, legendarisk cupfinalehelt fra 1986 og som vel har hatt alle jobber i TIL bortsett fra banemester, uttalte at det var fornuftig av TIL å hoppe av forhandlingene, all den tid Brann har flere dukater på kistebunnen.

Så betyr ikke TIL noe for Ruben? Er han ikke Tromsøgutt? Unner han ikke byen og klubben suksess? Hvor er den såkalte klubbfølelsen?

Det er lett i denne forargelsen å overse et par viktige poeng. For det første var ikke TIL det første stoppestedet da folk som Rushfeldt og Gamst Pedersen kom hjem til Norge. I nedrykksåret 2001 slet «Rush» benken i Racing Santander. Han skrev under for Rosenborg, hvor han samme høst plukket med seg nok en seriegull for trønderne før han fikk kontrakt med Austria Wien.

Da Morten Gamst Pedersen ble lei av kaos i tyrkisk fotball i 2014, fristet det også for han mer med RBK enn TIL. Ikke før han ble fristilt fra kontrakten i 2016, byttet han ut Nidarosdomen med Ishavskatedralen.


Brann storhandler før overgangsvinduet stenger

Brann fortsetter å handle før overgangsvinduet stenger midnatt. Kristiansunds Daouda Bamba blir kun én av flere nye spillere inn.

 

Kanskje var det ikke engang kontakt mellom TIL og disse spillerne i de nevnte situasjonene. Kanskje hadde ikke klubben mulighet til å matche lønna som storklubben på Lerkendal kunne by på. Poenget er at det ikke er noen selvfølge at spillere kommer til å prioritere moderklubben, eller – som i Gamst og Rushfeldts tilfeller – klubben de slo gjennom i, dersom det ikke lønner seg økonomisk.

Som fotballspiller kan du leve av dine evner til å sparke en ball fra du er tenåring og normalt, hvis du er heldig, motivert og skadefri, til slutten av trettiårene. Hvis du er virkelig, virkelig heldig og i tillegg ganske god, kan det hende du i løpet av denne tiden får mulighet til å vinne et serie- eller cupgull. Etterpå kan du i beste fall håpe at du egner deg som trener, sportssjef, kommentator eller speider, om du ikke har vært forutseende nok til å ta deg en utdannelse som gir deg en jobb utenom idretten.

I alle andre yrker, er det ingen som hever et øyenbryn om noen prøver å sikre seg en jobb med bedre lønn og større faglige utfordringer. Tvert om blir en som ikke vil se seg om etter bedre jobb, raskt mistenkt for å være lat og uten ambisjoner. Men straks det er snakk om fotball, kommer tribalismen til syne.


Sett fra tribunen

«Verken spillere, dommere, kommentatorer eller publikum kan si med sikkerhet hva som er hands»

Nå er det snart ei uke siden VM tok slutt, og bortsett fra nyheten om at gladgutten Kåre Ingebrigtsen er ferdig i Rosenborg, er det handsregelen som diskuteres.


For en supporter, er det lite som er mer ydmykende og hjerteskjærende enn når en viktig spiller forlater klubben til fordel for en konkurrent. De færreste vil bli rasende om Runar Espejord blir solgt til en Premier League-klubb, men om han skulle gå til for eksempel Molde eller Rosenborg, vil det være en markering av hierarkiet i norsk fotball.

Komikeren Jerry Seinfeld kommenterte en gang at det å heie på en klubb er ganske vanskelig å gi en fyllestgjørende og logisk forklaring på: Spillere og trenere kommer og går, og i amerikanske idretter er det ikke engang uvanlig at hele klubber flyttes til en annen by. Så hva heier man egentlig på? «You’re actually rooting for the clothes» – vi heier bare på draktene – konkluderte Seinfeld.

Likevel tror jeg vi dypest sett heier på fotballklubben som institusjon. I det klassiske verket «T.I.L.-sangen», uttrykkes dette slik: «TIL høre me’, der kor vi i høre te’, slik som venna, familie og hjem». Og det er klart vi blir forbannet når en spiller velger en annen klubb og følgelig viser at han ikke vil være en av oss.

Ryktene vil ha det til at når styret i Rosenborg diskuterer hvem som skal bli Trollungans neste trener, dukker navnet Simo Valakari stadig oftere opp. RBK er åpenbart Norges største trenerjobb, og bare et par klubber i Sverige og Danmark kan tilby samme utfordringer og vilkår.

Valakari er ikke fra Tromsø, og har allerede berget oss fra nedrykk og etablert oss på øvre halvdel, samtidig som klubben ikke har råd til å hente forsterkninger. Ingen har rett til å bli forbannet om han velger Rosenborg eller en annen norsk toppklubb, for den saks skyld.

Men kommer Simo noen gang til byen som trener for Rosenborg, kommer jeg til å bue. Akkurat som jeg kommer til å bue på Ruben Yttergård Jenssen når han trår ut på Alfheim som Brannspiller.

En supporter kan nemlig ikke bytte lag, slik en spiller eller trener kan. Han man først begynt å heie på et lag, varer dette evig. Jeg gjør det som Seinfeld sa:

Jeg heier på drakta.