Fra sidelinja:

- Om en bare skal rakke ned på politikere, skal en vite at det ikke fører noe steds hen

Den tidligere ordføreren minner folket om at politikerne våre er folkevalgte.

Herman Kristoffersen 

meninger

Det er et faktum at bare noen få har nerver til å ta ansvar for helheten i det lille bysamfunnet vårt og de store distriktene rundt. Dette er våre valgte representanter som tar plass i kommunestyret eller fylkestinget om et års tid.

Disse bruker dagene og kveldene sine på å fordele knappe goder i de samfunnene de representerer. De ligner på resten av oss, men finner likevel interesse og tid til å gjøre noe i tillegg for oss. Og hvem er oss? Jo, vi som i sin tur følger dem med argusøyne og kort lunte.

Det er ikke noe gloriøst over det de holder på med i lokalpolitikken. Det er ingen der som stiller til valg for å bli populære. Skal en bli populær, må en bli blogger eller noe i den retning. Derfor er det lite med ekshibisjonister å finne i lokalpolitikken. Der er det heller folk som sitter med erfaringene sine fra virkelige liv. Noen flere fra næringslivet kunne bidratt til å fortelle kommunen og styret der at vi også skal leve av noe.

Politikerforakt er dårlige greier. Om en bare skal rakke ned på politikere, skal en vite at det ikke fører noe steds hen. I stedet forsurer det et miljø hvor vi velger de beste blant oss til å bestemme over det lille en kan gjøre noe med.

Når en flagger sterke meninger om politikerne våre i lokalpolitikken, bør en også huske på at det ikke er så mye de kan gjøre noe med. Staten bestemmer allerede nesten alt. De økonomiske rammene og et mangehodet troll av et lovverk som snører inn de få mulighetene de har, setter begrensninger på handlingsrommet. Likevel er det noen som må bestemme over det lille som fins av ressurser. Noen som hver dag må veie hensyn opp mot hverandre. Skal vi bygge et badeland eller en skole? Et sykkelfortau eller en park? Et sykehjem eller en brannstasjon?

Vi bør også holde oss langt unna Trump-sfæren hvor forakten for det politiske spillet blir sett ned på av omtrent alle med unntak for fanklubben hans i USA. Løgnene florerer, og plutselige innfall går ut over både næringsliv og folk.

Vi må aldri glemme at det er en stadig stigende forakt for spillet i Washington som ligger bak hans såkalte suksess. Det å være en ikke-politiker er blitt stas i noen kretser. Forhåpentligvis skal vi ikke til den andre enden av skalaen her hos oss.

Man kan også leve med at politikerne hos oss scorer lavt i omdømmemålinger ute blant folket. Vanligvis på høyde med journalister som mange har et anstrengt forhold til. At noen liksom vet bedre enn deg selv, og er frekke nok til å ta avgjørelser som irriterer, blir for drøyt for mange. Særlig for dem som går rundt med bedre løsninger i hodet sitt, uten selv å stille til valg.

Folk som ellers har vanlige jobber, skal også dras inn i kompliserte prosesser for mange tusen ansatte som utfører det kommunale tjenestene. De skal sette rammer for driften av dem. Eldreomsorg og skole er de største. De eter nesten hele budsjettet.

De som sitter i kommunestyret har imidlertid tatt sjansen på å stikke fram nesen sin, og får ta den eventuelle kalddusjen velgerne gir dem tilbake etter fire år. Ofte er det nådeløst og drepende.

Kritikken av folkevalgte går ofte ut på at de bevilger seg altfor stor møtegodtgjørelse. Noen ganger stemmer det. Da har man som velger muligheten til å svare med valgseddelen. Man trenger ikke å stemme på et parti som er for løssluppen med tusenlappene, og man trenger slett ikke å kumulere de man ikke stoler på heller.

Det skal alltid være et forhold mellom hvor stor arbeidsmengde en påtar seg og den godtgjørelsen man mottar for det. Kommunepolitikerne vet nemlig godt at de blir fulgt med argusøyne av det folket som har valgt dem. De burde i hvert fall det. Pressen og ryktebørsen på gata her ute sørger for at vi følger med sånn noenlunde.

Og ja. De tar feil mange ganger. Prioriteringene er noen ganger på trynet. Det politiske spillet bak og foran kulissene stinker noen ganger beskt. Mye kunne nok vært unngått av tabber, men de er de eneste vi har som prøver i hvert fall. Om vi liker det eller ikke, så er de våre egne kvinner og menn i en utsatt posisjon. Om en ikke greier å forsone seg med det, kan en bare stille opp selv og gjøre vei i vellinga. Det er egentlig fritt fram for dem som vil.

I disse dager er nominasjonsprosessene i gang for alle partiene som stiller til valg. Det siste en har hørt av sladder er at det er svak interesse for å bli nominert til kommunestyret i noen partier. De sliter stygt med å finne kandidater.

Det er egentlig høstens beste nyhet, for da er det kanskje plass til deg også på en liste.

God nominasjon.