Debatt:

«Er det kulturelle samholdet finnmarkingene føler solid hvis man er redd for at det skal forsvinne ved en sammenslåing?»

Regionreformen er en nødvendighet fordi de opprinnelige fylker er utdatert, skriver Kristoffer Brasetvik (H).

Fylkesordfører i Finnmark, Ragnhild Vassvik, har ingen planer om å bidra til fylkessammenslåing mellom Troms og Finnmark. Foto: Tore Meek / NTB scanpix 

meninger

Den 8. juni 2017 ble regjeringens regionreform behandlet, og fikk heldigvis støtte av flertallet i Stortingssalen den dagen. Heldigvis fordi den er nødvendig. En nødvendighet fordi de opprinnelige fylker er utdaterte. De fleste amter – som var navnet på fylkene før 1919 – eksisterte så langt tilbake som i det danske eneveldets tid.

Den gang gikk kommunikasjonene via hest og kjerre, til fots og langs sjøveien. Til å kunne møte tidens krav om effektivitet og administrasjonssentre nært folk var en slikt antall av amter fornuftig. I dag er et slikt antall fylker ikke fullt så fornuftig.

LES OGSÅ: «Naive NAV-sulliker i landets nordligste fylke»

Kommunikasjonene har utviklet seg til å bli betraktelig bedre i årenes løp. Fra hest og kjerre har man gått til bil og tog, og samtidig som at havet fortsatt er et viktig verktøy for transport er luftfarten blitt alfa omega for hurtige forflyttinger. Om ikke det er nok har telefonen og internettet blant annet gitt muligheten til samtaler mellom mennesker selv om det ene sitter i Kristiansand og det andre koser seg i midnattssolen på Nordkapp.

Antallet administrasjonssentre man tidligere trengte for å holde kontakten med innbyggerne i mer perifere strøk er dermed ikke like viktig å opprettholde.

Regionsreformen ble utarbeidet som et kompromiss mellom regjeringen og de samarbeidende partier. Et kompromiss mellom partier som ønsker en fylkeskommune, og partier som ønsker å fjerne den til fordel for større og mer styringsdyktige kommuner. Sistnevnte struktur er den mest fornuftige.

Større kommuner og avskaffelse av fylkeskommunen vil medføre mindre byråkrati, og bedre og mer lønnsomme tjenester grunnet stordriftsfordeler. Dette frigjør igjen ressurser kommunene kan bruke til formål som er bestemt av de folkevalgte kommunepolitikerne. Man vil eksempelvis få handlingsrom til å kunne pusse opp den nedslitte skolen i en av bygdene i mer rurale strøk av kommunen, eller bygge den etterlengtede parken i administrasjonssentret.

Samtidig vil strukturen med to forvaltningsnivåer også virke fordelaktig for distriktene. For det første vil de større kommunene overta fylkeskommunenes oppgaver og dermed bringe disse nærmere befolkningen. For det andre vil kommuner med større grad av styringsdyktighet kunne unngå statlig kontroll administrert av fylkesmannen.

Statistikken lyver ikke. Over halvparten av kommunene oppført på ROBEK-listen den 30.juli i år var kommuner med en befolkning på under 3.000 innbyggere. Dette underbygger påstanden om at større kommuner er mer styringsdyktige og at risikoen for økt statlig kontroll minsker når befolkningsantallet øker.

Identitet er et viktig aspekt innenfor distriktspolitikken. Motstanderne av en drastisk reduksjon i antallet kommuner i landet vektlegger risikoen for at små kommuner mister deres og innbyggernes identitet ved sammenslåing. Om en tror man mister identiteten ved kommunesammenslåinger har man ikke særlig tro på styrken i følelsen av en felles identitet.

Er endring av navn og flytting av administrasjonssenter nok til å gi opp denne identitetsfølelsen var den ikke særlig sterk i utgangspunktet. Dette gjelder ikke bare kommuner, men også større enheter hvor man liker å snakke om en sterk felles identitet. For eksempel Finnmark.

Er det kulturelle samholdet finnmarkingene føler solid hvis man er redd for at det skal forsvinne ved en sammenslåing med Troms?

Er identiteten i en gruppe mennesker sterk nok, vil den overleve enhver form for administrativ forandring. I et mer mangfoldig Europa og Norge hvor ulike mennesker med ulikt etnisk opphav omgås hverandre, sliter jeg med å se hvorfor ikke mennesker fra ulike bygder eller byer skal kunne gjøre det samme uten å miste sin identitet.

Regjeringens regionsreform er nødvendig, men ikke optimal. Med avskaffelse av fylkeskommunen og større samt sterkere kommuner unngår man unødig byråkrati, og man vil kunne frigi ressurser – som tidligere har gått til administrasjonen – til å bygge nye kommunale fasiliteter og andre goder som kommer innbyggerne til gode.

Både fylkeskommunene og antallet kommuner i Norge henger igjen i en svunnen tid. Derfor er det på høy tid med en modernisering!