I Nordnorsk forfatterlags antologi av 2007 skrev hun om Universell rytme og i forlengelsen av det aaaaaalalalalalallalalalaAAaaAAAAAAAAA. Dette var etter forfatterlagets sagnomsuste reise til sitt årsmøte på Svalbard i 2005. Kjellaug var da i sitt åttiende år, men det forhindret ikke at hun skulle være med på isgrotteutflukt i Longyeardalen. Snøscootere, spader og to gamle Mauser-gevær, det var rekvisittene. Samt åtte uthungrede forfattere på jakt etter ny skrift. For dem som ikke har vært på isgrottetur, så kan det fortelles at dette ikke er en vanlig reise innover i en åpen grotte. Nei, her skulle man grave åpninga vertikalt, gjennom snø, til is. Kjellaug i front, ned i det uttørkede elveleiet.
Det virket som om vi var der i dagevis og Kjellaug kunne nok fortalt om dette i et større og mer dramatisk ordelag enn det jeg her kan gjøre. Men der og da, nede i dette elveløpet, der så jeg Klarino. Øyne som speilet seg på isblanken og et smil som vitnet om et levd liv. Det var i denne grotta at jeg tenkte at her, her finnes poesien i alle mennesker. Her var Kjellaug i poesi.
Jeg tenker på Anita Skorgan som synger Erik Hillestads tekst om hun som våker over flammen. Jeg vil gjerne tenke på Kjellaug Råd Johnsen som en av de skrivende menneskene som alltid var der, våket, og med sin tilstedeværelse ga en styrke til de som var på vei.
Kjære Klarino, måtte du skrive deg inn og opp i den dimensjonen du nå befinner deg i, ta den med storm og et stort aaaaaalalalalalallalalalaAAaaAAAAAAAAA!
Vi kommer til å huske deg.