Sideblikk:

«Ved neste valg skal vi kanskje avkreve valglister der det står hvilke rådgivere de forskjellige politikere skal ha med seg inn på maktens scene?»

meninger

Været er alltid en snakkis. Og i sommer har det bare forsterket seg. I sør slo sol og varme seg ned i mai, og innvilget seg et laaangt opphold – med de negative tørkekonsekvenser og positive badegleder det medførte. Det mens vi i nord i en lang periode hadde nok med å slå floke for å holde en anstendig kroppstemperatur. Men akk o ve. I slutten av juli fant værgudene ut at vi hadde lidd nok, og sendte oss sjokkvarme i en uke. Det var egentlig nok for å berge sommeren, så da ble både du og jeg rimelig fornøyd.

Bjørn Andreassen banksjef i Handelsbanken  Foto: Jon Terje Eiterå

Men i juni stormfyrte jeg for å holde en noenlunde anstendig innetemperatur. Det resulterte i at panelet inne ble knusktørt, og faren for panelbrann stor. En overhengende brannfare pirret tørr panel – og svevde farlig søkende rundt i hus og hjem. Å ha tente stearinlys inne var å be om juling. Satt jeg stearinlyset slik at panelet kunne ta tenning på de eggende flammer og stearinlysets varme sjarm, så var panelet kraftig i faresonen til å ta overtenning – og å bli til «mykje lys og mykje varme». Og å fyre opp kjerringa, slik at hun sendte noen ildfulle blikk – av ulike årsaker, var tilnærmet å be panelet om selvpåtenning.

Denne konsekvens og utfordring her i nord, ofret ikke riksdekkende mediene en tanke på å formidle. Men hver bidige dag – i uke opp og uke ned, i hver nyhetssending, tvangsforet de oss med bilder der vi så og hørte om utfordringene i å slukke skogbranner, samt daglig informasjon om ikke å vanne plener og vaske biler. Samtidig som vi fikk se at folk i sør hoppet i vannet i søkk og kav for å kjøle seg ned. Hvor skakk-kjørt er ikke medias dekning av været i dette land – og dets ulike konsekvenser?

Vel nok om været. Hvis jeg hadde fått sjansen å velge meg en jobb i dag, så ville jeg ha satset på NRK eller TV2. Hadde jeg fått en anstendig jobb der, så hadde jeg sluppet å bruke tid på det evige årlige spørsmålet; på hva og hvor jeg skulle legge sommerferien – og hva det ville koste? Den faktoren ville NRK/TV2 tatt seg av. Enten med en festlig båttur langs kysten, eller en innholdsrik togtur – til de steder i landet der det går jernbanespor. Eller som i år, en vandring i spennende norsk natur med Lars Monsen – og noen hyggelige skravlende småkjendiser. Og passer ikke det, så tar «vi» en båt på tvers av Europa – eller kjører en bil på tvers av Asia. Eller ett eller annet som pirrer reiselysten. Det er uante muligheter for de med kreative hjerner.

Men slike programmer, smetter elegant inn i alt det merkelige og utfordrende som skjer rundt oss. Det er vel nokså åpenbart at verden er i endring. Blant annet så er informasjonsbildet totalt endret. De nye formidlingskanaler – Twitter/Facebook/Instagram med mer, spytter ut informasjon i en mengde og fart som ingen har sett – eller opplevd før. Det skaper store utfordringer for mottakermassene, der noen nikker ivrig og synes det hele er tøft og interessant, mens andre finner tyngden og endringene flodbølgen av informasjon medfører skremmende. Men for mange er kanskje denne informasjonsmåten litt sånn i midt på treet interessant. De vet ikke helt hva de skal mene om det nye sosiale mediesirkuset. Litt til å flire av, men kanskje mest – riste småoppgitt på hodet av alt det folk synes å ville dele av informasjon med andre.

Politikken har fått en ny dreining med Trumps inntogsmarsj. Han lever stundom i sin egen selvgode twitterboble. Men han har også guts nok til å gjøre noe av det han lovet i sin valgkampanje. Og det skal han ha skryt for. Her til lands kan politikere love og lyge så mye de vil og kan i valgtider, for deretter gi blanke fanden i de løfter de ga. Mens de holdt lygekorset skjult. Det er bare å skylde på de andre partier og deres upålitelige politikere når de selv ikke oppfyller sine valgløfter. Da er liksom årsaken for ikke gjennomføre egne – og partiprogrammets løfter forklart og lagt død. Og det fremtidige politiske liv formet. Så i valgtider det er bare å love det som passer best for å få maksimal oppslutning, for deretter gjøre det som passer best for et fremtidig godt liv i sitt parti – og i politikken. Den politiske haren synes å kunne hoppe akkurat dit den vil. Uten noen konsekvenser.

Per Sandberg har gjort mange politiske harehopp – og er en fargerik politisk «skrue». Nå må jeg vel passe på hva jeg skriver, for herren skal nøye granske hva som er sagt og skrevet om hans og kjærestens ferietur til Iran. Men uansett hvordan du og jeg snur og vender på den saken, så er det underlige ting som dukker fram i Sandbergs «gjøren og laden» ved Iran-turen.

Han unnlot visstnok ifølge TV2 å gi beskjed om ferieturen til Statsministerens kontor, fordi han ikke ønsket at kona, som jobber i et departement, og som han skal skilles fra – ikke uten bråk der heller, skulle få vite om turen. Men vel fremme i Iran, så legger Sandberg og kjæresten ut bilder i søkk og kav der de smilende viser seg fram. Da var det plutselig ikke noen sperre for å fortelle hvor de var. Vi får håpe at bildene ble tatt med den medbrakte departementstelefonen, slik at staten har eierskapet til bildene, og at de dermed kan brukes i en eventuell fremtidig satsing når Norge – eller kanskje Per og kjæresten, skal begynne å selge fisk til Iran? Basert på Sandberg og kjærestens sjarmoffensiv i landet.

Per viser at politikk kanskje er blitt et godt alternativ til stand up-komikeres underholdning? Men faren er kanskje at du og jeg lener oss småmett og litt humrende tilbake, og konkluderer med at politikerne får nå bare holde på med sitt. Vi bryr oss liksom ikke. Vi lever jo i et demokrati, og der styrer folket. Du og jeg. Dermed er vi trygg på at ting vil skje i riktig retning – og med de riktige doser, for å få ei god fremtid i et godt land. Men er det så – og kan vi i så fall stole på det?

Det sies at du og jeg har vunnet i Lotto ved å være født i Norge. Et av verdens stabileste og rikeste land. Og det er nok fortsatt en rimelig grei sannhet. Men vi er en del av verden – og det som skjer ute i verden siger sakte nordover, og vil på et eller annet vis også berøre oss. Og er vi skodd for å takle den utfordringen? Tja. Kanskje både du og jeg er rimelig usikker på det.

Vi ser kanskje at demokratiets styreform er blitt utvannet de seneste årene. Politikerne får mindre og mindre utøvende makt. Byråkratiet øker kraftig, og det synes i økende grad å være der de politiske avgjørelser blir tatt, men som politikerne stort sett må stå til ansvar for. Også her på godt og vondt. Men i et demokrati, så har du og jeg stemt på et parti og dets politikere – mest det siste, så når saker skal finne sin avgjørelse, så forventer vi at de som vi har stemt på, skal ta den avgjørelsen. Ikke en rådgiver. I dag synes det ikke som om det fungerer helt slik.

Det var et godt program på NRK 2 forleden om demokratiet. Det var interessante konklusjoner som ble dratt fram. Det er kanskje ting som tyder på at den plattform demokratiet ble tuftet på – og vokst fram på, forringes, og at det er ei ny statsmakt – byråkratiet, som i økende grad styrer. Mengden av rådgivere som er knyttet direkte opp mot politikere har hatt en grassat vekst de seneste årene. Byråkrater som har fått viktige posisjoner i å forme svarene til politikerne i ulike samfunnssaker. Personer som verken du eller jeg har stemt inn for å styre og lede landet – eller kommunen. Men det er – ifølge samme program, de som grovt sett bestemmer over din og min hverdag. Høres det skremmende – eller greit ut?

Årsaken til denne veksten av personlige politiske rådgivere – er visstnok at dagens politikere blir pålagt å svare på tunge samfunnsutfordringer. Spørsmål som krever svar som strekker seg over den kompetanse de besitter, og dermed er de verken kompetent eller trygg nok til å ta de avgjørelser de blir avkrevd ut fra sin posisjon. Løsningen blir dermed at de ansetter rådgivere og kommunikasjonsfolk – med kunnskap og kompetanse, til å formulere «sine» avgjørelser. Og med det delegerer de bort makten og ansvaret du og jeg har valgt å gi dem i form av våre valgstemmer. Så ved neste valg skal vi kanskje avkreve valglister der det står hvilke rådgivere de forskjellige politikere skal ha med seg inn på maktens scene?

Eller hur?