Utpeking av gunstige områder for vindkraft gjennom prosjektet «Nasjonal ramme for vindkraft» skal legge til rette for mer vindkraftutbygging, men også minske vindkraftas negative sider, som skadene på natur og naturmangfold. Men er det mulig?

Regjeringen ønsker å bygge ut mer fornybar energi. Ikke minst ønsker de flere vindkraftanlegg i fjell og utmark. Gjennom et overordnet prosjekt kalt «Nasjonal ramme for vindkraft» beredes grunnen for naturinngrep vi ikke har sett maken til i Norge tidligere.

Historikken for utbyggingen av vindkraft her til lands er ikke særlig god sett med en naturvenns øyne. Utbyggere har hatt muligheten til å foreslå utbygging nærmest hvor som helst. Konsekvensutredningene har i all hovedsak bygget på eksisterende, ofte særdeles mangelfull, kunnskap.

Under et slikt regime har man naturlig nok ikke har klart å velge de minst konfliktfylte beliggenhetene for utbygging. Selve plasseringen av vindkraftverk og -turbiner er den enkeltfaktoren som er av størst betydning for påvirkningen for fugler, først og fremst fordi topografi og ledelinjer i terrenget er avgjørende for kollisjonsrisiko mellom fugl og turbiner.

Overfladiske supplerende feltundersøkelser har ikke kunnet bøte på kunnskapsmangelen som ofte har rådet når Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fatter vedtak om hvorvidt norske og utenlandske energiselskap skal få tildelt konsesjoner. Riktignok har naturverdier i en del saker vært med på å stoppe prosjekter.

Andre ganger ofres viktige naturverdier og hensynet til enkeltarter for vekst i norsk kraftoverskudd. Alt for ofte bygges vindkraftanleggene med tilhørende trailertilpasset veinett i tidligere lite berørt natur med høy opplevelsesverdi og med store kjente naturverdier.

En samlet plan for videre utbygging, med oppdatert og best mulig sammenstilt kunnskap, har derfor vært et ønske fra flere naturvernorganisasjoner. Dette for å sikre bedre lokaliseringer, samt sørge for en mer demokratisk prosess. Men allerede er det klart at kunnskapsmangelen rundt virkningen på fuglelivet er stor, noe som svekker prosjektets legitimitet.

Miljødirektoratet har så langt i sine faglige vurderinger særlig understreket de store kunnskapshullene rundt fugletrekk i Norge. De påpeker at vi har forspilt sjansene til å foreta gode og mer langvarige etterundersøkelser ved kraftverk som allerede er bygd.

Samtidig er artssammensetningen i Norge, ikke minst ved hekkeplasser, en helt annen enn den man finner der mer omfattende undesøkelser har funnet sted. At undersøkelser fra en lokalitet vanskelig kan overføres ukritisk til andre steder man ønsker vindkraft, er også noe NOF har understreket tidligere.

Helhetsbildet er dermed at det faglige grunnlaget på fugler er særdeles mangelfullt, noe som er alvorlig med tanke på de planlagte inngrepenes karakter.

Det må få konsekvenser for planene. Man bør ta de faglige rådene om kunnskapsmangelen på alvor, og skjerpe kravene til hver enkelt konsekvensutredning, uavhengig av arbeidet med den nasjonale rammen.

Samtidig må arbeidet med å tette de store kunnskapshullene starte opp, og ny informasjon må implementeres fortløpende i hyppige revisjoner av det overordnede planverket. Utbyggingen må ikke gå raskere enn av kunnskapsinnhentingen.

Ikke minst bør politikere merke seg at egne grandiose planer om naturangrep gjennom veier og industrianlegg raskt kan være på konfliktkurs med andre nasjonale målsetninger. Nedbygging av verdifulle natur- og friluftlivsareal er alt annet enn bærekraftig, det er forbruk av natur vi vanskelig kan se oss tjent med.

Paradoksene står i kø i norsk naturforvaltning. Mens det kan ta tiår å få på plass verneplaner for truet natur, alltid med kompromisser og problematiseringer fra særinteresser, driver man raskt og hasardiøst gjennom en vindkraftutbygging som vil forandre landskap og leveforhold for norske fugler på en gjennomgripende måte.