Møbeldrømmen som brast

meninger

Nedleggelsen av Ikea er ikke bare stenging av et varehus, det er skrinlegging av en drøm.

I desember 2014 feiret byrådet en bragd det hadde tatt mer enn 12 år å få til – å overbevise den internasjonale møbelkjeden Ikea om at deres neste varehus burde ligge i Tromsø.

– Dette vil styrke hele landsdelen, sa byrådsleder Øyvind Hilmarsen (H).

Butikken skulle bli den første nord for Trondheim, og ett av fem nye varehus kjeden planla å åpne i Norge de fem neste årene.

Helt siden 2002 hadde politikerne i Tromsø jobbet for å få Ikea nordover. Initiativet ble startet av Herman Kristoffersen (Ap), videreført av Arild Hausberg (Ap) og sluttført av Jens Johan Hjort og Øyvind Hilmarsen (H).

Den politiske viljen på begge sider var enorm, både i Tromsø og resten av landsdelen, og dragkampen med Finnsnes, Nordkjosbotn, Bardu og Harstad, som alle ville at det skulle plasseres der, var beinhard. Da seieren var sikret, ble champagnen behørig sprettet.

– Dette vil trekke mange nordlendinger til Tromsø, for Ikea er jo et turistmål i seg selv, utbasunerte Hilmarsen.

– Kaken for næringslivet i Tromsø blir større, og det kan bidra til enda flere nyetableringer, sa Jonas Stein (V). Entusiasmen kunne knapt vært større.

Ikea kjøpte en tomt på femti mål for 50 millioner kroner av Tromsø kommune, og varehuset skulle ligge ved handelssenteret Langnes rett ved flyplassen. Ideen var å få bygget ferdigstilt i 2019, hvis reguleringsplanen ble raskt godkjent.

Tirsdag kveld kom sjokkmeldingen: Byggingen til Ikea blir det ingenting av. For en gangs skyld har det ikke stått på godkjenningen fra kommunen. Ikea har til og med sett seg nødt til å legge ned servicesenteret som allerede var på plass. I tillegg til i Tromsø, stenger de også i Ålesund og på Skøyen i Oslo. Ikea-sjefen i Norge kaller nedleggelsen av servicesenteret «siste utvei».

Der vi hadde lullet oss inn i forestillinger om at Ikea var vaksinert mot underskudd, har det vist seg at lønnsomheten i det norske markedet har falt, slik at de må kutte 10 prosent av alle kostnadene i Norge. Nyheten kommer like overraskende som første gang jeg hørte om en McDonalds som ble nedlagt.

Verst er det selvsagt for de 17 ansatte, som inntil i går ante ingenting om hva som var i ferd med å skje. I tillegg er det selvsagt skuffende for Tromsø – i alle fall for forestillingene om hvilke flotte ringvirkninger en slik storetablering ville fått.

Spørsmålet blir selvsagt om kommunen nå vil kjøpe tilbake området fra møbelgiganten, eller om de i det hele tatt har råd? Og hva skal de 50 målene brukes til fremover?

Det er selvsagt grunner til at noen ikke er så glade i IKEA. Når man blir tvunget til selv å hente ting på lageret, være flyttearbeider og snekker for noen ørsmå besparelser, er det naturlig at en del grynter misfornøyd. Likevel har ikke denne misnøyen vært utslagsgivende for Ikeas omsetningsfall.

Da er det snarere at andre kjeder nå kan tilby tilsvarende, og at folk har blitt mer vant til å bestille det de trenger på nettet, til lavere kostnad. Endringen i handlingsmønster er noe særlig Ikea har fått kjenne på kroppen.

Det er derfor rart å tenke på at møbelgiganten i 2003 så seg nødt til å sette opp egne fly til Trondheim fra Tromsø. Bodø og Harstad, etter at 6.000 nordlendinger hadde deltatt i en underskriftsaksjon for en Ikea-etablering i nord.