Trond Giske er en av de mest fremgangsrike politikerne i Arbeiderpartiet etter noens mening. I dag vender likevel mange av de gamle kompisene hans ryggen til ham.

AUF som måtte ha visst mye om dette mens det foregikk, inviterte ham ikke på årsmøtet og festene sine. Enda han er en tidligere formann der i huset. Ingen skal komme til meg å påstå at de ikke lenge har visst hvilke tilbøyeligheter han hadde på dette området. Fafo, forskningsstiftelsen, ville heller ikke ta i ham av samme grunn. Der hadde han visstnok også en historie, ifølge media. Jonas Gahr Støre inviterte ham riktignok på årsfesten for stortingsgruppa hvor han faktisk er medlem enda det ble avisskriverier og rabalder av det også.

Hermann Kristoffersen Foto: Knut Jenssen

Jonas er den som har håndtert sakene rundt Giske best. Han har måttet stå opp imot både puritanere i eget parti som omtrent ville påføre ham kyskhetsbelte av stål, samt gjengen til Trond G fra Trøndelag som så ut til å være villig til å slå en strek over hele greia fra dag en. Jonas har balansert dette på en god måte, og må få bestått i interne metoo- saker for partiet.

Trond Giske har en historie en ikke skal glemme. Han har forsynt seg utilbørlig raust på seksualitetens smørgåsbord. Fråtset i kvinnelige attributter i en tid hvor måtehold og puritanisme har vært et slags mantra for noen av de sentrale spillerne i partiet og politikken for øvrig. Varslene som kom inn i hopetall ble så drøy kost for nestleder Hadia Tajik at hun uttrykte sin observasjon ved å si at hun både som politiker, kvinne og jurist var sjokkert over hva han hadde foretatt seg i de små timer under utøvelse av vervene sine.

La det være klart så ingen misforstår. Ingen kan forsvare misbruk av makt på denne måten. Likevel vet vi at det neppe finnes et afrodisiakum som er sterkere enn nettopp makt. Den får folk til gjøre ting de ellers ikke ville tatt i med ildtang. Det gjelder både de som utsettes for den og de som utsetter andre for det.

Makt er likevel nødvendig for gjennomføringskraft og resultater. Det vet alle som har vært avhengig av statlige bevilgninger til kulturprosjekter eller annet. En må holde seg inne med ministeren for å lykkes med lobbyvirksomhet noen ganger.

Misbruk av makt var det som i sin tid felte Trond Giske, og gjorde ham til en ren paria i sitt eget parti når bobla sprakk. Prosessene trakk partiet ned til tyvetallet på målingene og straffet hele sosialdemokratiet i nesten et helt et år. Likevel vet vi at det ikke sto særlig bedre til i andre partier.

Spørsmålet er bare hvor lenge denne utfrysinga skal vare?

Det er ennå ikke felt noen dom over de personene som har deltatt i dette spillet. Ikke over Trond Giske heller. Ingen rettssaker har vært avholdt, og det hele er basert på varsler og massiv ryktespredning. I stedet har det vært interne prosesser og rene utfrysinger av enkeltpersoner i flere partier.

Alle kan være enige i at praksisen måtte komme til overflaten. Altfor mange er blitt utsatt for uønsket tilnærming til at dette kan bagatelliseres. Unge kvinner må kunne føle trygghet ved å gå inn i politikken her i landet.

Trond Giske måtte til slutt trekke seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Det var riktig og nødvendig. Han får ikke lenger representere partiet i sentrale debatter om det er noen andre som kan stille opp.

Slik er det fortsatt. Om Trond derimot hadde vært en fransk politiker, ville han sluppet unna med det meste. Der i landet ser en faktisk positivt på slikt som det han har holdt på med. Vi skal selvsagt ikke dit.

Arbeiderpartiet skal nå inn i en tøff valgkamp. Nye skanser må erobres om partiet skal holde på gamle posisjoner. Alle de store byene trues av høyresiden og ordførere ligger tynt an i bompengeopprør, eiendomsskatt og asylpolitikk som kan feie partifeller ut av ordførerkontorene landet over.

I dag er det, så vidt vites, bare Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik som skal representere toppen i partiet i denne valgkampen. Hvem andre er det som kan fronte partiet i denne krevende situasjonen? Hvor er underskogen? Kanskje er det på tide og la historie være historie, og ta i bruk de som kan løfte fram politikken til partiet igjen om den finnes et sted?

Det svir litt, men noen ganger ligger det en ekstra kvalitet i det å kunne legge ting bak seg og se fremover. Slik vi i Tromsø har måttet gjøre det etter OL-saken. Trond Giske var en idrettsminister som satt helt stille da saken ble sabotert av idrettsstyret. Det hadde aldri skjedd om Trondheim hadde vært arrangørsted. Vi har altså lite å takke ham for, all den stund han var passiv tilskuer til slaktet han også.

Det er også blitt en del av historien. I dag må Arbeiderpartiet heller se fremover mot et kommunevalg hvor alle mann og kvinner må bemanne pumpene så ikke båten skal synke. Også Trond Giske.