Hva om den største gleden de siste 15 årene av livet blir når du unner deg honningkamfer og en kopp gul Coop?

Så ille kan det da umulig bli, tenker du kanskje.

Men det kan faktisk det. Og det står i skarp kontrast til den velstanden og velferden voksne nordlendinger i dag tar for gitt. Sannheten er at mange som er født etter 1960 kommer til å få seg en overraskelse når de innser hva de faktisk får i pensjon.

Min jobb i Sparebanken Nord-Norge er å forstå kundene og levere de riktige produktene. Og tro meg. Svært mange mennesker er ikke klar over inntektsfallet som for mange inntreffer i det de fyller 77 år. Sannsynligheten for at du da fortsatt er frisk som en fisk, godt hjulpet av kosthold, mosjon og moderne medisin, er svært stor. At du fortsatt er full av liv og lyst. Da er det rimelig nådeløst om pensjonen reduseres til det du får fra Nav (som for øvrig er verdensledende målt i tillit blant folket).

For faktum er at pensjonen du har opparbeidet deg som ytelse fra arbeidsgiver som hovedregel utbetales over 10 år. For mange betyr det fra 67 år til 77 år. Etter det er du «levealdersjustert» mottaker av pensjon fra Nav/folketrygden. Du kan aktivt velge lengre enn ti års utbetalingstid (men det gir lavere løpende utbetaling). Du kan også velge å jobbe lengre. Det siste ønsker staten. Det er i det hele tatt mange valg som kan gjøres. Hvis du er dem bevisst.

Rasjonering den nye normalen: Altså; glem golf, glem Syden, glem nye langrennsski, glem prosecco og ferskt fårikålkjøtt, ja – glem det meste du har tatt for gitt gjennom voksenlivet. For endringen betyr harde prioriteringer. Skal du i det hele tatt kunne unne deg noe som helst bortsett fra det helt basale, står du overfor helt nye utfordringer. Vi snakker skarpt fokus på 10-kronersmarked og disken for varer med kort holdbarhet – ja, faktisk;,vi snakker om god gammel dags rasjonering.

Nå tenker du sikkert – hva med bestemor og bestefar, de som var gamle i 1985, gjerne med Wenche Myhres «Når jeg blir 66» som bakgrunnsmelodi. Glem det! De var opplevd rike til livets slutt. Greia er at Norge har endret karakter. Forbrukssamfunnet som vi alle er vevd dypt inn i, har en helt annen karakter i dag enn for 30 år siden. Og pensjonssparing har dessuten blitt et personlig ansvar. Er man ikke oppmerksom, så kan man rammes tungt.

Wenches magiske 66 er i sannhetens navn blitt til 77. Å møte denne realiteten uforberedt, blir som om noen kommer inn i stua og bruker en sylskarp avbitertang for å klippe ledninga til panelovnen tvers av. Livet endres fra lunt til kjølig. Et ufravikelig fokus på å forvalte hvert eneste kronestykke blir den nye normalen.

LES DEBATTINNLEGGET: 4 tips for redusert sykefravær og økt bunnlinje

Bålkos under livets høst: Tenk deg om du skulle bli 100 år gammel og fortsatt være noenlunde frisk og oppegående. Flere og flere vil faktisk oppleve det. Tenk deg så at nesten en fjerdedel av livet vil bli basert utelukkende på en liten neve lommepenger fra staten, fordi du ikke har spart selv. Det er veldig lett å gå i fella. Samtidig er trøsten at det også er enkelt å unngå den. Man trenger bare gjøre noen få bevisste økonomiske valg. Og det fine er at dette ikke engang behøver å svekke evnen til å levere på nu-behovene.

Tenk deg, kjære leser, at den største gleden du får under livets høst, er bærplukking og bålkos (hvis du fortsatt er god til beins). Det kan være fint det, altså. Bevares. Samme gjelder honningkamferen og koppen med gul Coop. Det er et helt ålreit valg å velge å leve nøkternt som gammel. Men tro meg – og dette vet vi, fordi vi kjenner kundene våre: De aller fleste har større forventninger til livet.

Er du virkelig komfortabel med en slik overgang? Kan du med hånden på hjertet nynne «Når jeg blir 77, da gjør jeg som jeg vil»? Svaret for mange er like enkelt som det er nedslående; Det er nei! For alt ordner seg ikke av seg selv.