Treningen er akkurat starta. Konsentrasjonen er på topp, fokus er på forberedelsene til sommerens høydepunkt. Norway Cup.

En liten uke på tur i fotballen og idrettens regi. Nye bekjentskaper, nye lag å spille mot, følelsen av felleskap og fokuset på å prestere sammen. Spillere og foreldre som har jobbet dugnad, spart penger og hatt dette som mål i over 2 år. Dugnader som har gjort at egenandelen er så lav at også nyankomne Fadi får være med.

Familien som akkurat er kommet til Tromsø fra Syria, har flere barn og foreldrene som er analfabeter. Ved hjelp av en aktivitetsguide som snakket samme språk fikk Fadi plass i klubben, og dermed spille fotball med de i klassen. Laget har eksistert i snart 7 år, drevet av ivrige foreldre i alle nøkkelroller. Fadi er nå en del av idrettsfelleskapet, og tilbringer det meste av fritiden sin nede på banen. I lag med de andre! Det kommer ikke av seg selv.

Idretten har en sterk posisjon i vårt land. Tusenvis av mennesker engasjerer seg hver dag for å skape aktivitet for våre barn og unge. Idrettslagene og deres aktiviteter er etablerte møteplasser hvor mennesker fra alle samfunnslag med ulik kulturell bakgrunn, kjønn og alder samhandler på tvers.

Her utvikles og utveksles det vennskap og felleskap, språk og kulturforståelse, form og helse, rettigheter og forpliktelser. For nærmiljøene er idretten en viktig del av innbyggernes generelle trivsel. At barna har et godt aktivitetstilbud, får være med venner og en aktiv hverdag. Uavhengig av hvem du er så er det ofte slik at når barna trives og har det bra så har også de voksne det bra.

Ukentlig kan vi lese om økte sosiale forskjeller, flere familier med lavinntekt og barnefattigdommens konsekvenser. Fortsatt er det sånn at nyankomne barn til landet dominerer fattigdomsstatistikken, selv om også flere norske barn dessverre havner her. I arbeidet for å motvirke dette har idretten funnet en måte som fungerer utmerket.

Hvordan skal vi jobbe når vi ønsker disse familiene inn i vår idrettsverden? En verden som for alle som er ny både må læres, forstås og oppleves. En overkommelig verden, men som selvfølgelig har sine regler, koder og uttrykk. Vi som samfunn må ha både respekt for, og tålmodighet nok til å ta på alvor de utfordringene alle som er ny kjenner på. De fleste trenger en hånd å holde i.

Det er dette vi kaller brobygging i praksis. Aktivitetsguidene, et menneskelig aktivitetskort har bare i 2018 rekruttert nærmere 80 barn som stod utenfor inn i en ønsket idrett, inn i en etablert aktivitet der de andre er. Tromsø Idrettsråd har satset både penger og energi på å utvikle dette prosjektet etter at vi skjønte at slik vi jobbet tidligere ikke var godt nok.

Idretten hadde og har flust av tilbud, men den gruppen vi snakker om nådde vi ikke godt nok. Så kunne vi valgt å lage mengder av nye møteplasser, spesialtiltak for f. eks fattige eller flyktninger. Honorert idrettslag som fikk nye tromsøværinger på sine spesialtiltak eller lignende. Dette er ikke inkludering slik Tromsø Idrettsråd ser det eller ønsker det!

Vi har valgt å satse på å bygge flere broer inn til våre ordinære tiltak. Ta på alvor den situasjonen disse familiene er i, enten det gjelder utfordringer med ny kultur, språk eller økonomi. Svaret på disse utfordringene er ikke flere spesialtiltak, flere konstruerte møteplasser.

I et stadig mer internasjonalt samfunn hvor det ofte fokuseres på ulikheter må vi ha fokus på å bygge «VI følelse» og ikke «VI- DEM» følelse. Våre barn i idretten skal oppleve gleden av lek og aktivitet uavhengig av hvem de er. Da må vi ha en felles retning som viser det i praksis.

Vi har tilbudene, og vi trenger å bygge broer til det vi allerede har, ikke spesialtiltak for segregerte grupper. Vi kan ikke overlate denne viktige jobben til tilfeldighetene, barna i disse familiene både fortjener og har et livsviktig behov for å bli sett på en likeverdig måte.

Da må vi bruke penger på bærekraftige broer, jobben som aktivitetsguidene gjør. Hvis ikke blir overfarten straks mye mer strabasiøs, om du i det hele tatt kommer deg over.

Derfor er det fortvilende at spesialtiltak av denne art får politisk og økonomisk støtte på bekostning av det vi vet virker: Langsiktig, systematisk brobygging inn i fellesskapets aktiviteter.

Vi trenger et felles riktig løft for våre mest sårbare barn, et løft som lykkes kan få store konsekvenser for deres liv, familiens liv og også på sikt for det samfunnet vi lever i.

I motsatt fall kan løftet bli for tungt, og i verste fall gi varige skader det tar lang tid å rette opp.