Innledningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg stiller meg meget positivt til bevaring av samisk kultur og språk som en del av kulturen i vårt land. Skoleåret 1958/1959 arbeidet jeg som lærer i Sirma, en liten bygd langt oppe i Tanadalen. I Sirma bodde det den gangen utelukkende samisktalende befolkning. Som sådan vil jeg hevde at Sirma den gang var en bygd hvor samisk språk og kultur var mer fremherskende enn noen andre steder i Norge.

Etter ett år der hadde jeg den dypeste respekt for menneskene der og deres kultur og språk, og det har jeg fortsatt. Sirma var en bygd hvor samene hadde vært bosatt i kanskje flere hundrede år. Samtlige ernærte seg av små jordbruk, fiske i Tanaelven og fangst på vidda. De materielle vilkår var meget begrenset, men menneskene der var med sin kultur «strålende». Men den gang registrerte jeg at den fastboende befolkning i Sirma ble sett ned på av sine frender reinsdriftsamene, og av disse ofte behandlet som en pariakaste. Man kan jo stille seg spørsmål om hva Sametinget gjør med dette fenomen?

Av det som fremgår i det ovenstående vil jeg ha meg frabedt å bli karakterisert som rasist på bakgrunn av det jeg omtaler i det følgende:

Selv er jeg i dag 80 år gammel, i 70 av mine leveår har jeg bodd i Tromsø og i Tromsdalen. Jeg har aldri opplevd å høre noen gatenavn eller stedsnavn bli omtalt på samisk. Hvorfor samiske navn på gater eller steder nå skal tres ned over hodene våre, har jeg ingen forståelse for. Hva det skal være godt for, skjønner jeg heller ikke.

Når Rustad Graastad skriver: «Og godt er det – den samiske folkegruppe opplevde grovt overgrep fra norske myndigheter, og ble utsatt for fysiske og psykiske statlige tiltak for rett og slett å eliminere en folkegruppe.» Dette er alvorlige påstander. Jeg vil derfor be Rustad Graastad om å gjøre rede for hvilke tiltak den norske stat satte i verk for å eliminere den samiske folkegruppe, også fysisk.

Når Rustad Graastad videre skriver: «Samene ble nektet å snakke sitt eget språk, nektet å praktisere sin egen naturreligion, nektet sin joik og nektet sin drakt», bør heller ikke disse påstandene gå upåaktet hen. At samene ble nektet å snakke sitt eget språk, har jeg ikke vært kjent med tidligere. Det var Lars Levi Læstadius (1800 – 1861) sitt virke som forkynner og prest som resulterte i den store vekkelsesbevegelsen læstadianismen, som ble sterkt rotfestet på hele Nordkalotten ikke minst i de samiske miljøene. Det var denne vekkelsesbevegelsen som forbød bruk av joik og praktisering av gammel naturreligion, ikke de norske myndighetene.

Når det i artikkelen hevdes at samiske barn og ungdommer ble sendt bort på norske internatskoler, kan det være på sin plass å gjøre oppmerksom på at langt flere barn av norsk avstamning også ble sendt bort på tilsvarende skoler for å lære å lese, skrive og regne. Var det noen urimelighet i at samiske barn også fikk mulighet for å lære seg disse ferdighetene og lære norsk? Hvordan hadde Sápmi sett ut i dag dersom samene ikke hadde fått mulighet til å lære og lese, skrive, regne og lære seg norsk?

Hvor mange samer som bodde i Tromsø omkring 1875, kan jeg ikke uttale meg om. Men tar man for seg folketellingen fra samme år, finner vi en rekke mennesker som står oppført med k(kvensk), også min tippoldefar som var født i 1813, kom fra Nedre Torneå og het Hendrik Kojerlo, noe han senere forandret til Henrik Hansen. Han står oppført som tømmermann. (Som barn ble jeg flere ganger fortalt at han var den som satte spiret på Tromsø domkirke på plass i 1864).

Om dem som er avmerket med k, står det også hvorvidt de snakker kvensk, norsk eller begge deler. Av de cirka 5.000 mennesker som bodde i Tromsø i 1875 finner jeg knapt noen som er oppført med l, (lappisk). Det synes meg merkelig at kvener er oppført som sådan, mens samer ikke er det. Det kan vel neppe skyldes at samene påtok seg «falsk norsk identitet», mens kvenene ikke gjorde det? Ser man etter fødested til dem som er oppført i folketellingen, finner jeg knapt noen som kommer fra samiske områder.

Å uttale at fornorskningspolitikken er årsaken til at knapt noen er oppført som samer i denne folketellingen og knapt noen kommer fra samiske områder, er en påstand uten feste i virkeligheten.

Videre hevdes det i ovennevnte artikkel at vi helt sikkert vet at samisk kultur går minst 3.000 år tilbake i Tromsøområdet. At det har vært bosatt mennesker i Tromsøområdet de siste tre tusen år, er lite tvilsomt, men bombastisk å slå fast at disse var samer, er mer enn tvilsomt. Nyere forskning synes å vise at samene som folkegruppe ikke innvandret til Norge før etter kf., men at det har bodd mennesker her de siste 12.000 år vet vi. Saken er bare den at disse ikke tilhørte den samiske folkegruppe.

I tromsøområdet finnes gravhauger og tufter etter norrøne gårdsanlegg blant annet både på Kvaløya og Tromsøya. Langnes på Tromsøya har et sentralt gårdsanlegg med langhus, naust og gravhauger. To graver fra vikingtiden er omtalt i «Tromsø gjennom 1000 år». Iøynefallende er den store gravhaugen på Håkøya. Denne har en diameter på 16 meter og ligger bare syv kilometer fra Tromsø. Vi kan slå fast at det har vært norrøn bosetting i Tromsøområdet også før vår tidsregning. Men disse bosettingene skriver seg ikke fra samene. Derfor å omtale Tromsø som et område med sterk samisk identitet, er rett og slett tøv.

Vi er blitt informert om at man på rådhuset i Tromsø igjen er begynte å børste støv av planene om veiskilting på samisk i byen vår. Jeg ber Rustad Graastad gjøre rede for om det finnes forskning som viser at slik skilting, når det synes å være motstand mot dette blant byens befolkning, bidrar til å styrke samisk språk og kultur. De 1.400 menneskene i Tromsø som i dag er medlem av samemanntallet både forstår og snakker norsk flytende. Er det av hensyn til dem vi skal ha en slik skilting? For den øvrige befolkning vil slik skilting fortone seg som «verre enn gresk.»

Dersom man på rådhuset går videre med planene om skilting på samisk, Sametinget har angivelig en liste med over 500 navn man vil ha utformet til samisk, regner jeg med at dette vil møte stor motstand i den øvrige befolkningen. Det vil være av stor interesse å få vite hvorledes de politiske partiene stiller seg til fenomenet skilting på samisk foran kommune- og fylkestingsvalget til neste år.

Eller kanskje vi heller skulle gjennomføre en folkeavstemning i Tromsø kommune vedrørende dette fenomenet på lik linje med den folkeavstemningen som nylig ble gjennomført i Finnmark vedrørende sammenslåingen av Troms og Finnmark?

Er det noen som kan angi hva en slik skilting vil medføre av økonomiske utgifter i en kommune hvor økonomien synes å være stram nok fra før av?