Nominasjonsprosessen foran neste års kommunevalg er i gang, og mange gode kandidater dras opp i ulike partier. De har alle én ting til felles. De er hvite, middelaldrende menn.
Hvorfor er det så få kvinner som er en del av samtalen om hvem som skal ta over som ordfører?
Det handler ikke om at det er for få kvinner å velge i. Tromsø kommunestyre er ett av få i landet med kvinneflertall, og det er mange kvalifiserte og sterke kvinnelige kandidater som bør være en del av diskusjonen. Her tar jeg gjerne ansvar, og vil trekke fram fem lovende kandidater fra de største partiene – i tilfeldig rekkefølge:
Tonje Randisdatter Tunstad har en lovende politisk karriere foran seg, og var en av dem som fikk mest personstemmer ved sist valg. Som sykepleier på barneavdelinga på UNN og et hjerte som banker for internasjonal solidaritet er Tonje en åpenbar kandidat som bør nevnes i denne sammenhengen.
Det samme gjelder Olga Goldfain, som har utmerket seg i kommunestyret, og er ved siden av viktig jobb i næringslivet leder for støttegruppa etter 22. juli i Troms. Marta Hofsøy har tross sine 26 år rukket å opparbeide seg tung politisk erfaring, i nøkkelroller i AUF og Ap lokalt og nasjonalt, og fungerer stadig som settevaraordfører i kommunestyremøter.
Tove Karoline Knutsen som har kommet tilbake fra Stortinget og engasjert seg som nestleder i Tromsø Ap. Hun er stadig å se i avisenes debattspalter og i nettdebatter, og har enda et sterkt og brennende engasjement etter 12 år på tinget. Anne Marit Bjørnflaten har lang fartstid fra Stortinget, og er nå kommunikasjonsdirektør for Hurtigruten. Med hennes erfaring og politiske pondus er hun et åpenbart navn som bør nevnes i sammenheng med ordførernominasjonen.
Fra Høyre er Ragnhild Berg Nilsen et interessant navn, med erfaring fra flere viktige verv i Unge Høyre og som rådgiver for Elisabeth Aspaker i to departementer. Vanja Terentieff har åpenbart både erfaringen og kompetansen etter flere år som Høyres kontorsjef i nord. Anne Berit Figenschau er også et åpenbart navn, med erfaring fra byråd og annen politisk arbeid, og ikke minst fra idretten. Frid Einarsdottir Fossbakk har næringsteft og politisk erfaring. Line Fusdahl har både ledet fylkesråd og vært byråd for finans.
Ville alle disse stilt om de ble spurt? Det vet vi ikke. Det som er klart er at å være kvinnelig ordfører og mannlig ordfører ikke er det samme. Det er strukturelle utfordringer som ligger i veien. På tross av kvinneflertall, er to tredeler av debattantene i kommunestyret menn.
For mange kvinner i politikken er trakassering dessverre dagligdags, om det er i innboksen, kommentarfeltet eller ansikt til ansikt. Til og med når man holder seg innenfor det som forventes trakasseres det. Regelrett trakassering er langt ifra det eneste problemet. Det største er det mange av oss ikke tenker på men som ligger og skurrer som piping i en dårlig mikrofon. Manneveldet i lokalpressen er et problem.
Det at menn styrer det meste av redaksjonene i lokalmediene, og alle de politiske redaksjonene, har noe å si. Kvinner i politikken i Tromsø får ikke samme goodwill som menn. Mens iTromsø bygger et bilde av en kvinnelig ordfører uten kontroll foreslår de Viljar Hanssen, en ung mann, som en ny ordførerkandidat. Hanssen er en flott fyr jeg har stor respekt for, og absolutt et interessant navn å nevne. Men det er min påstand at den samme type goodwill aldri vil bli vist til en ung kvinne med samme bakgrunn.
«Kampen om kjedet»
Ikke bare er det urettferdig, men det gir og en feilaktig fremstilling av den politiske situasjonen i partiene i Tromsø. De gjør det ofte åpenbart at de ikke forstår grasrota i tromsøpolitikken.
Det er på tide med et oppgjør med manneklubben ugrei. Selvfølgelig har vi en jobb å gjøre i de politiske partiene i Tromsø, spesielt med tanke på etnisitet. Likevel har kommunestyret klart å få til en kjønnsbalanse lokalpressen ikke er i nærheten av.
Jeg er lei av hvite menn pusher hvite menn som pusher 50. På tide å utvide perspektivet.