Kommentar

Vær sjeleglad for at vi har Sandberg, Listhaug og Tybring-Gjedde

meninger

Viktige beslutningsdokumenter blir fjernet slik at Erna Solberg ikke skal signere dem og lede Norge inn i en katastrofe. Hele hennes stab jobber i høygir for å hindre hennes onde hensikter fra å få utløp.

Alle har hele veien trodd at galskapen rundt Det hvite hus ville avta med tiden, men ting tyder på at situasjonen blir stadig mer spinnvill. Og Trump står ikke engang selv bak alle krumspringene. Prøv å forestille deg en lignende situasjon i Erna Solbergs regjering.

Bob Woodwards bok «Fear» slippes på tirsdag, på dagen 17 år siden tvillingtårnene ble brakt i bakken. Spørsmålet blir om boka kan føre til like store skader for Det hvite hus.

Bob er ingen førstereisgutt. Sammen med Carl Bernstein var han i 1974 med og felte Richard Nixon, gjennom Watergate-avsløringene de gjorde i Washington Post. Å hevde at en mann med slik tyngde farer med løgn, vil rett og slett ikke bli akseptert av amerikanerne. Hvis noen har stått oppreist i stormen tidligere, og til gagns bevist at han hadde rett, må det være ham.

De utdragene som er sluppet foreløpig bekrefter mye av det samme som Michael Wolff portretterte i boka «Fire and Fury», som ble sluppet i januar i år. Alle rundt presidenten er livredde for hva han kan finne på, og går innimellom til ekstreme lengder for å forhindre ham fra å gjøre for stor skade, så som å gjemme dokumenter han er i ferd med å skrive under.

Som om ikke det skulle være nok, har New York Times akkurat publisert et anonymt debattinnlegg fra en som de hevder befinner seg sentralt plassert i Det hvite hus. I innlegget beskriver artikkelforfatteren en motstandskamp som foregår innefra huset. Etter sigende jobbes det aktivt for at Trumps mest sinnssyke hensikter ikke skal bli realisert. «Folk skal vite at det er voksne til stede», lyder budskapet fra den anonyme skribenten.

Donald Trump prøvde seg først på Twitter med å hevde at dette var rent oppspinn, men ville kort tid senere presse avisa til å avsløre hvem spaltisten var. Hans foreløpig siste tweet: «Vi tømmer sumpen, og sumpen kjemper imot. Men slapp av, vi vinner» vitner om at han tar den interne «motstandsbevegelsen» på alvor.

Spekulasjonene går heftig om hvem som står bak artikkelen. Ordvalget har sendt mistanken i retning visepresident Pence, ettersom hans vante term «ledestjerne» er brukt. Tidligere kommunikasjonsdirektør for Trump, Omarosa Newman, mener artikkelen snarere kan stamme fra noen i presidentens egen familie. Helt klart er det i alle fall at Det hvite hus virker å være i oppløsning.

Donald Trump er uten sidestykke den mest uberegnelige og innfallsstyrte presidenten USA har hatt. Selv Stortingets løseste kanon, Christian Tybring-Gjedde, er ikke i nærheten av slik mangel på selvkontroll. Han ville virket direkte ansvarlig og reflektert målt opp mot det som foregår i Det hvite hus.

Erna Solberg har for så vidt måttet be Sylvi Listhaug gå som justisminister, etter upassende soloutspill i sosiale medier. Setter man dette opp mot at noen av dine nærmeste får tiår i fengsel, mens andre samarbeider med FBI for å forhindre dette, skjønner man at Listhaugs overtramp blir ingenting.

21 fra staben til Trump har til nå blitt fjernet, de fleste fordi presidenten bare vil bli kvitt dem, snarere enn grove overtramp. De siste hendelsene vitner om at det snart blir flere.

Per Sandberg gjorde i forelskelsesrus noen ureglementerte handlinger i Iran som satte sikkerheten i fare. Hva blir dette sammenlignet med møter med russere for å utveksle spionhemmeligheter, hvor to medlemmer av din egen familie er til stede?

Per-Willy Amundsen kan nekte å snakke med iTromsø i seks måneder og hans justisministerforgjenger Anders Anundsen kan offentlig brenne Tønsbergs Blad, men dette blir «peanuts» mot Trumps daglige utfall og påstander om at landets største medieinstitusjoner farer med løgn, sågar forsøker å juridisk sette begrensninger for dem.

Det er simpelthen ikke mulig å finne paralleller i norsk politikk, ettersom situasjonen i USA simpelthen er for ravgal. Jeg tror vi nordmenn skal være sjeleglade for at våre mest outrerte politikere er som de er.