Fra Sidelinja

Tromsø – Nordens Monaco?

MONACO: Fyrstedømmet er ikke større enn Central Park i New York og en befolkning på 38.000.   Foto: AP Photo/Bruno Bebert

meninger

Som kjent er det foreslått ei boligblokk nord på Tromsøya på 21 etasjer. Blokka har fått tommelen ned fra administrasjonen av flere årsaker. Delvis fordi det finnes grupper som ikke vil ønske å kjøpe leilighet der (som barnefamilier), et litt underlig argument må jeg si, med tanke på at alle boliger passer dårlig for noen. Og på grunn av skyggelegging for dem som bor i nærheten. Men fremfor alt fordi blokka vil endre Tromsøyas profil. Det henvises til kommuneplanens bestemmelser om at ny bebyggelse langs høydedragene på Tromsøya bør ta hensyn til silhuettvirkningen av øya.

Ron Røstad, spaltist   Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

 

Utover dette nevnes ingen andre generelle retningslinjer om høyhus på Tromsøya. Dette er kanskje årsaken til at administrasjonen låner andre byers retningslinjer. Det nevnes at Trondheim har en regel om at de høyeste bygningene skal ha en viktig offentlig funksjon. Dette er ikke en formell retningslinje og definitivt ikke en praksis i Tromsø. Man kan like gjerne velge seg Malmö hvor byens landemerke, Turning Torso, er ei boligblokk på 54 etasjer. Kanskje neste gang trekkes Monaco fram som forbilde for å argumentere for høyhus tett i tett i skråningen? Eller Bodø som bygger høyhus i sentrum?

I kommunens vurdering finnes det en interessant formulering:

Hvis ikke høyhus skal tillegges spesielle symbolske og samfunnsmessige funksjoner, må man også tenke seg at andre boligstrøk bør kunne utvikles i samme grad – altså flere boligtårn spredt ut over øya.

Dette uttrykker en bekymring for at et ja til dette enkeltprosjektet vil få konsekvenser for fremtidige prosjekter, i mangel på en overordnet plan. I konklusjonen sies det: Et slikt tilfeldig plassert høyhus vil også være presedensskapende for andre boligprosjekter. Høyhus eller ikke er et politisk spørsmål som ikke er ordentlig avklart.

Det er lett å argumenter for flere boligtårn. Tromsøya er godt egnet til dette. De kan stå lengst nede mot sundet og kaste skyggen i havet. De kan stå oppover i høyden, som Pingvinhotellet og studentboligene på Dramsveien. I en flat by vil høyhus endre silhuetten. I Tromsø blir virkningen mye mindre dramatisk, så lenge de ikke står på toppen av øya. Hvis vi likevel ikke ønsker dette, bør retningslinjene være klare på det. Nå er det litt både òg. Vi sa jo ja til studentboligene og Pingvinhotellet.

Som kontrast står Alfheim svømmehall, Kongsbakken videregående skole og Maritime Høyskole på tomter som i Sverre Pedersens foreslåtte byplan var utsett til monumentale bygg.

Varden-prosjektet har det en betydelig styrke. 190 boliger skal bygges på en parkeringsplass som kan romme tyve eneboliger. Varden er halve Slettaelv-feltet på Kvaløysletta.

Hvis man sier nei til dette (eller vi får en lavere utgave), kan det likevel bli et forbilde for steder hvor det med større letthet kan bygges høyt og slankt. En kombinasjon av svært høy og lavere tetthet gir et variert boligmarked som har et tilbud til folks forskjellige ønsker og behov. Dette prosjektet hadde egnet seg på Stakkevollveien eller Strandveien. Eller kanskje oppå taket til butikken på Elverhøy, et område som har et skrikende behov for fortetting og helhetstenkning.

Likevel er jeg i tvil om Varden-blokka bør bygges. Det er vanskelig å finne en grense for høyde som ikke er tilfeldig valgt. Men jeg er ikke begeistret for at Tromsøyas høyeste punkt skal være ei leilighet. Det er delvis et spørsmål om det visuelle, men også det prinsipielle. Tromsøyas høyeste punkt er noen få meter lavere enn Danmarks høyeste punkt. De som bor på toppen av «Varden Tower» vil dermed rage over hele Tromsøya og Danmark. Jeg mener retningslinjene om å bevare øyas silhuett er fornuftig.

Det er trukket fram som generelt argument mot høyblokker at de ikke egner seg for barnefamilier. Samtidig er eneboliger ikke egnet for enslige og studenter, uten at det er brukt som argument mot slike boliger. Det vises ofte til forskning som viser at høyhus er isolerende og deprimerende. Forskning har også vist at eneboliger gir livstruende dårlig livskvalitet og fører til ensomhet, overvekt, stress og forurensning. Å bo i en tett by er også, ifølge forskning, helsefarlig. Det er bare velge seg den forskning som behager.

Mest av alt handler dette om hva slags byidealer man har. Når byen ikke har «bestemt seg» for hvordan vi vil utvikle byen, overlates det til den enkelte saksbehandler fra sak til sak, og kanskje hva slags byidealer personene i administrasjonen har. Det er et urimelig stort ansvar og skaper uforutsigbarhet. Dette er til syvende og sist et politisk spørsmål.