Når dette skrives, telles de siste forhåndsstemmene opp i Sverige. De vil kunne vippe valgresultatet litt i alle retninger, men det store bildet er uansett krystallklart: Sverigedemokraterna (SD) gjorde et fryktelig svakere valg enn alle forhåndstips, tipsene fra Sverige-ekspertene og svensk presse inklusivt.

Jeg kan ikke huske at det har vært en større interesse for et valg i Sverige siden EU-kampen, da de daværende Sverige-ekspertene var hjertens enige i at et svensk standpunkt også ville være definerende for hvordan Norge stemte. Sverige stemte Ja. Så stemte Norge nei.

I forrige runde, riksdagsvalget i 2014, fikk SD virkelig sitt nasjonale gjennombrudd, der de med hele 12,8 prosent nesten fordoblet seg fra 2010-valget. Siden den gang har de vært ekstremt synlige, ikke bare i Sverige, men også i den norske samfunnsdebatten, og da primært den som handler om innvandring, partiets eneste virkelige fanesak.

Sverige har siden, jevnt og trutt, blitt fremstilt som en fortapt dystopi på vei ned i avgrunnen. «Svenske tilstander» har blitt uttrykket for en naiv samfunnskollaps vi skal være dæven så redde for her hjemme, og nå kom garantert det svenske folket til å si fra at nok er nok. Enkelte spådommer lå på mellom 35 og 40 prosent for SD.

SD har hatt flust med drahjelp inn i valgkampen. Antagelsen av et brakvalg har lenge vært opplest og vedtatt så mye, så høyt og så hyppig at den selvoppfyllende profetien var til å ta og føle på, og der det eneste spørsmål har vært hvor mye over 25 prosent de ville lande på, til tross for meningsmålinger som har vist langt lavere tall. At de kom til å bli større enn Socialdemokraterna (SAP) var uansett både sikkert og visst.

Mediene her hjemme har flommet over av Sverige-eksperter som har påpekt akkurat det samme. Folk som har vært på campingtur i Sverige, som har spist runde knekkebrød med västerbottenost, kjørt Volvo 240 og kan halve teksten på ABBAs «Mama Mia», har slitt ned dørstokkene til diverse debattplattformer, og de har løftet advarende pekefingre i flokk. Se opp for de svenske tilstandene, folkens. Nå velter det også inn hos oss.

Det mest aparte utslaget kom da den forhenværende justisministeren i Norge ved fjorårets stortingsvalg følte for å drive valgkamp i Norge i Sverige – med norsk presse på slep – ved å dra til den antatte krigssonen i nabolandet, for å vise frem de svenske tilstandene. Man skulle tro det var Syria, og ikke Sverige, det var snakk om. Frp fikk 15 prosent av velgerne. 85 prosent, også kalt eliten, stemte noe annet.

SD har tatt enorm plass i svenske og norske medier siden forrige riksdagsvalg, som har gjort at innvandring har overskygget andre tema i den svenske valgkampen, iallfall sett gjennom norske medier. På tampen av valget fikk de i tillegg rene fryktgavepakker i form av organisert bilbrenning i flere svenske byer og en helt meningsløs og dum avstandtagen fra SVT. Begge fenomener som gjorde prognosene for tidenes valg for SD til en nobrainer. Spørsmålet var ikke om, men bare hvor enorme de kom til å bli.

Før de siste forhåndsstemmene er talt opp er resultatet i underkant av 18 prosent, et tall mindre enn alle Sverige-eksperter har sett i den bøyde spåkula si. Fremgangen fra forrige valg er mindre enn den Senterpartiet hadde ved stortingsvalget i Norge.

Det utskjelte SAP, med den angivelig elendige og talentløse partilederen sin, er fortsatt 10 prosent større enn SD. Likevel presenteres resultatet som voldsomme greier.

«SD er nå Sveriges tredje største parti!» ble det meldt med fynd og klem i en rekke kanaler her til lands, noe som på ingen måte var feil, men dette var altså også situasjonen før valget.

Historien om det skakkjørte, innvandringstraumatiserte og føkka Sverige slår dermed sprekker, sikkert til mange Sverige-eksperters store skuffelse. Det hadde vært så utrolig mye mer beleilig og enkelt å kunne vise til en massiv oppslutning rundt SD, for så å advare oss mot svenske tilstander og det svenske innvandringssuget.

Det er kun ett parti i Sverige som kjører hardt på innvandring som valgflesk, og da i betydningen «det er livsfarlig for velferdsstaten». Dette partiet fikk altså under 18 prosent av stemmene. De øvrige som avga stemme, 82 prosent av dem, eller folk flest, stemte på andre partier.

Det er gjentatt så mange ganger nå at det har etablert seg som en sannhet. Innvandring er det suverent viktigste for folk når de går til valgurnene. I Sverige viste likevel en undersøkelse fra SVT at innvandring, innvandrere og innvandringspolitikk var det åttende viktigste.

I Norge lever også myten videre om at innvandring er det viktigste for norske velgere, fortrinnsvis på grunn av en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning ved Universitetet i Oslo. Klart det er viktig, det skulle bare mangle, men går man inn i tabellene er det fullt mulig å lese de annerledes enn de mest tabloide og fryktbaserte konklusjonene.

28 prosent nevner innvandring som én av flere viktige saker. Herunder er også velgerne til SV, MDG og KrF regnet inn, partier som normalt er mer positive til det samme. Statistikk kan brukes til så mye. Og folk flest er opptatt av å ha jobb, bolig, skole til barna, mat på bordet og et velfungerende helsevesen.

Til sist har valgkampene i begge nabolandene slått fast, én gang for alle, at det er fullt akseptert å diskutere innvandring i den offentligheten. Som selvsagt er helt topp og akkurat slik det må være. Det er en rekke relevante problemstillinger som må diskuteres, der alt fra integrering til økonomi må på bordet.

Her har svenskene hengt etter, men også der har innvandring nå etablert seg som et tema det virkelig er lov å ta i. Uten å bli kalt rasist. Som er også er rett og rimelig.

At SD har slitt med rasistiske stigma er derimot bare rett, rimelig og fortjent, da partiet fortsatt ser seg nødt til stadig å ekskludere rabiate nazister og ublu rasister fra egen organisasjon. Det er det ingen andre partier som sliter med. Derfor blir ikke de plaget med det samme. Og derfor er det stor skepsis til å danne politisk allianse med dem.

Det er først i inneværende år at sentrale medlemmer i Frp har snakket om samarbeid med dem. Da er det forståelig at samrbeid sitter langt inne hos andre, som ideologisk befinner seg betydelig lengre unna.

Det er heller ingen medfødt menneskerett å få respekt eller å bli invitert inn i regjeringssamarbeid. Det tok Frp 40 år å komme dit. Det kan derfor være lenge til SD også er der. Men så er jeg heller ingen Sverige-ekspert.