Og akkurat nå lider 50 millioner mennesker i verden av sykdommen. Som er kronisk, dødelig og ekstrem tung å leve med. 50 millioner på papiret, egentlig har vi ikke peiling. Vi har aldri tatt oss bryet med å monitorere sykdommen. I de fleste land i verden mangler 9 av 10 en diagnose. I svært mange land er ikke demens en diagnose.

I Norge antar man at et sted mellom 20 og 30 prosent mangler diagnose. Noen rapporter sier så mange som 50 prosent. Til tross for at alle disse går rundt uten en diagnose lider de alle sammen av sykdommen. Demens er mer enn dårlig hukommelse, etter hvert som sykdommen sprer seg utover hjernen, rammer den til slutt alle kroppsdelene av et menneske. Demenssyke blir fort multisyke.

Årsaken til demens er i all hovedsak høy alder. Og livsstil. Vi lever så godt og så lenge, og til slutt blir vi alle demente Og ikke bare her i vesten. I dag bor allerede 6 av 10 demenssyke i et mellom- eller lavkostland. Hos oss skal tallene på nye syke øke med 78 prosent de neste 30 årene, i Asia med 194 prosent, i Afrika med 294 prosent og i Latin Amerika med 348 prosent.

Land uten en demensomsorgen. Knapt nok et helsevesen. Omsorgen gis hjemme av ektefeller, og døtre som nå er på vei ut av hjemmet – til betalt arbeid, gjerne utenlands. Det finnes allerede land i verden der demenssyke ikke får i seg mat. Ikke fordi de er fattige, men fordi de ikke har noen som kan lage den.

Det er nå vi begynner å snakke om tsunami. Og da har vi ikke engang snakket om økonomien i dette. Verden bruker i dag 1 amerikansk trillion dollar på demensomsorg. Hva nå det måtte være i kroner. Det er også en økonomisk tsunami på vei.

Så til tross for at det ikke finnes noe smittsomt med sykdommen, har demens nå fått status på epidemi i store internasjonale fora og toppmøter. Eller det vil si pandemi. En pandemi uten en beredskap. Det er noe å tenke på.

Men det gidder vi ikke. «Nei huff, sier vi, kan vi ikke snakke om noe annet enn demens» om temaet kommer opp. Så det gjør vi. Demens er så skremmende. Å snakke om demens er å sette i gang tanken om at du selv kan bli rammet. Alle med en hjerne har som kjent en risiko.

Så vi grøsser litt på ryggen, og vil heller ikke tenke på alle de som har fått sykdommen. Som bare det å bry seg om demens, øker vår egen risiko. Med mindre de selv har noen nære som er syke, er ikke folk interessert. Det har jeg personlig erfart med å skrive bok om sykdommen.

De som i dag synes å være minst interessert i å snakke om sykdommen i dag er paradoksalt nok de som har ansvaret for å behandle den. Fastlegen. Selve navet. Han som kjenner pasienten best. Det er nå fastlegen som skal diagnostisere demens, ikke spesialistene.

Sykdommen øker så raskt. Og det er i bunn og grunn ikke så vanskelig å diagnostisere de vanligste formene. Dersom fastlegen får en diffus diagnose, skal han sende deg videre til en spesialist.

Det er fastlegen som skal ta fra deg førerkortet, og det er fastlegen som har ansvaret for at du får en behandlingsplan. Fastlegen skal samarbeide med demenskoordinator, som igjen skal samordner videre. Fastlegen skal samarbeide med dine pårørende, og fastlegen skal følge deg jevnlig opp.

Og når han følger deg opp, skal han ta hensyn til dine ønsker og behov. For som kronisk syk, har du rett til være med å bestemme din egen behandling. Det høres vakkert ut. Men det er også litt skremmende. Per i dag.

Ifølge OECD har medisinstudenter i OECD i gjennomsnitt 12 timer klinisk praksis i demens bak seg når de er ferdige. Jeg spurte en lege jeg kjenner hvor mange timer praksis han hadde hatt ute i felten. Det var null. I teoritimene hadde han lært forskjellen på de ulike diagnosene, samt å fylle ut MMS-skjema. Så vidt han kunne huske. Vi har derfor en stor underdiagnostisering av demens på grunn av akademisk arroganse. Det nytter ikke at den er en epidemi.

Jeg møtte igjen gammel kjenning her om dagen. En pårørende. Han var utslitt. Det var tydelig. Jeg spurte han hvor lenge kona hadde vært syk, han antok en ti-femten år. Nå bodde hun på sykehjem, men omsorg tar ikke slutt, og han hadde det fortsatt tøft. Jeg spurte han hva slags hjelp de hadde fått av fastlegen.

«Fastlegen? Nei, han har vi ikke vært hos», svarte han. I de ti-femten årene kona hadde hatt Alzheimer, hadde ikke fastlegen, så vidt han kunne huske, tatt opp sykdommen. Han kan i alle fall ikke huske at fastlegen tok tak i noe som helst. Mange jeg har snakket med har hatt lignende opplevelser. Klassikeren er: «Ja, alle blir vi jo litt glemsk når vi blir gamle».

Eller: «Ja, jeg husker jo også dårlig». Som om det har noe med saken å gjøre. En mann jeg snakket med, som hadde fått en litt diffus diagnose av fastlegen fikk beskjed om «å bare ringe om det var noe». Mangel på kompetanse gjør at fastlegene ikke klarer å fange opp og diagnostisere demenssyke.

De er heller ikke smarte nok til at de klarer å gjennomskue de pasientene som strammer seg opp nede på legekontoret. Og ikke minst unngår de å sette en diagnose fordi de er så forbanna høflige. De ønsker ikke å sette pasienten i forlegenhet. Kanskje vet ikke pasienten at han er syk, kanskje vil han ikke innse det. Men de har kanskje hatt en lang og god relasjon de to, og det er for vanskelig å ta den ubehagelige samtalen.

Tidlig diagnose er avgjørende for hva slags behandling og omsorg mennesker med demens får. I en fase hvor de kan være med på å bestemme selv over behandlingen. Når en av fem, en av tre eller halvparten av alle demenssyke mangler diagnose, betyr det at de norske fastleger ikke gjør sin lovpålagte jobb, og nekter svært mange mennesker behandling for sin kronisk, uhelbredelige og dødelige sykdom. Fastlegen er i dag svaret på demensgåten.

Og til alle dere som synes det er ekkelt å prate om demens, det vil snart gå over. Du vil snart få en syk i nær familie. Du har kanskje allerede et par i nabolaget. Noen i din fjerne familie vil bli syk. Noen på jobben din vil bli syk. Og ikke minst vil gamle venner bli syke.

I anledningen verdens demensdag, la oss derfor alle feire med å gjøre noe bra for en vi kjenner med demens. Og gjerne i morgen også.