Debatten har rast omkring innføring eller ikke innføring av bompenger/veiprising, lokalt som sentralt. I flere byer i Sør-Norge har det vært protester og demonstrasjoner nå høsten 2018, og man bare venter på at disse demonstrasjonene skal spre seg hit nord også.
De som er for å løse våre trafikale problemer med bompenger, utfordrer nå motstanderne til å komme opp med andre løsninger.
Som dedikert bompengemotstander har jeg da kommet fram til følgende forslag: Dersom alt som innkreves i Norge av bil- og drivstoffrelaterte avgifter virkelig ble brukt til veibygging, så har det ikke vært nødvendig med bompengefinansiering!
Å ramse opp alle finurlige og ”kreative” avgifter som kreves inn i forbindelse med bil og drivstoff her til lands blir for langt og omfattende, men problemet er det samme som alltid: Disse pengene går ikke til veibygging, men til andre «gode formål».
Jeg frykter nå at etterslepet på vedlikehold av veier i Norge er blitt så omfattende at det til slutt setter en stopper for eksporten av varer fra distriktene. Veiene som ble bygget på 1970 og 80-tallet var mer enn god nok for den tidens trafikk. Men utviklingen med ”monster-trailere” som eneste transportmiddel innen for eksempel fiskeeksport, sliter dem ned.
Bevilgningene til reparasjon av disse veiene holder bare til ”klatt-asfaltering”, og de myndighetene som har ansvar for veisikkerheten har bare den gode, gamle løsningen: Nedsatt fartsgrense og akseltrykk!
Jeg frykter også at bompenger i fremtiden rett og slett går til veivedlikehold, og ikke til nybygging.