Jeg husker ikke hvem som sa det, men det er en slags etablert oppfatning av at en by må ha domkirke, et eget bryggeri og et fotballag i øverste divisjon for å kunne kalle seg en by. Jeg er helt enig, men jeg mener man kan tilføye platebutikk. En by uten platesjappe er en by med ei stygg ripe, enn si pinlig mangellapp, heftende ved seg.

Da Kari Westergaard og Robert Dyrnes åpnet Backbeat for 7 år siden, var det kun Platekompaniet som solgte skiver i Tromsø sentrum. Kjeden, som i sin tid tilrev seg en tilnærmet monopoltilstand i markedet, hadde satset mer og mer på film og spill, samt et OK tilbud på vinyl.

De hadde flere flinke og fine folk som jobbet der, for all del, men det var og ble en kjedebutikk, og slike butikker blir aldri mer sjarmerende eller mer personlige enn fasaden på kjøpesentrene de holder til i.

Platekompaniet la også ned sin filial, og derfor har Backbeat i noen år vært den eneste plassen i byen der man får kjøpt skiver. Ære være Kari og Robert for at de har orket å holde fortet oppe. Med en miks av brukt og ny vinyl, og et personlig særpreg på interiør og konsept, har Backbeat vært en oase til glede for mange.

De er begge to brennende og genuint interessert i musikk, og Backbeat har da også vært mer enn bare et hull i veggen der det sitter en sliten og forsoffen hippie og kjederøyker bak en stabel med slitte bruktskiver. Her har de også solgt god kaffe («Kaffe og vinyl» står også i logoen) og etter hvert et enkelt utvalg forfriskninger, og servet en butikk som alltid har sett svært velholdt og ryddig ut.

Backbeat har også avstedkommet eget plateselskap med utgivelser av både lokale, nasjonale og internasjonale band og artister. Når artister har vært i byen og spilt konserter, har et utall av dem vært innom Backbeat for nedstrippede og intime sett, ofte til et stappa lokale med lydhøre musikkfreaks. Slik bygger man merkevare. Backbeat har vært en sterk merkevare.

At de legger ned er ikke vrient å forstå. Begge to er opptatte på flere fronter, og er fortsatt involvert i byens musikkliv. Men Backbeat tar for mye tid, og selv om de ønsker å selge, og butikken går med greit overskudd, er ei nisjesjappe som kun selger vinyl, og holder åpent 4 dager i uken, ikke noe man blir rik av, og i hvert fall ikke om man regner det om i timelønn.

Byen Tromsø bør selvsagt håpe at noen har lyst til å overta bruket, som Robert og Kari inviterer til i mandagens kunngjøring. Og det er selvsagt mulig noen der ute tenner på ideen og får det til. Men det er vanskelig å overta en konsept som Backbeat.

De gode platebutikkene verden rundt er gode nettopp på grunn av folkene bak disken. De setter sin signatur på hva de selger og brenner for, og de knytter personlige bånd til kundene. Å selge skiver er personlig. Du selger smak og du selger følelser. Derfor vil den eller de bak kassa alltid være viktige, noe Kari og Robert har vært.

Hvis ingen tar over drifta og fører den videre, vil Tromsø by bli uten platebutikk, for første gang siden grammofonplater begynte å bli masseprodusert og lagt ut for fysisk salg. Det er en vemodig tanke, og jeg synes sågar det er litt flaut på byens vegne, som da blir litt mindre by.

Så takk for en hederlig innsats, begge to. For at dere prøvde, sto på og fikk det til. Det skal dere være forbanna stolte over, og byen Tromsø være ditto takknemlig for. Byen som nå blir litt mindre by.