Kommentaren:

Ikke reformen vi ble lovet

Skjemmes Høyre, Frp, Venstre og KrF over regionreformen de tvinger gjennom? Det kan nesten virke sånn, skriver Martin Lægland.
meninger

Ikke en eneste partileder deltok mandag på pressekonferansen om regionreformen. De anså det vel tryggest å holde seg langt unna.

Etter å ha sett hvilke oppgaver regjeringa vil gi fylkene, er det ingen som kan anklage partiene for å ha ambisjoner på vegne av lokaldemokratiet og fylkene her til lands.

Da ekspertutvalget ledet av Terje P. Hagen i vinter la fram forslag på hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten til fylkene, var det mange som viste begeistring for mulighetene som kunne komme med reformen. Utvalget foreslo å legge ned seks direktorater og statlige institusjoner, og gi myndighetene til de nye fylkene.

Forslagene innebar reell maktforflytning, og en betydelig styrking av fylkeskommunen. Forslagene var likevel ikke nok til å overbevise folk i Finnmark om at reformen er en god idé.

Nå er regjeringa og KrF ferdigforhandlet, og når alt kommer til stykket vil ikke ett eneste direktorat bli nedlagt og flyttet ut til fylkene. I stedet har regjeringa valgt halvveisløsninger som sikrer at makta og kjernekompetansen forblir trygt plassert i Oslo, mens fylkene får utføre noen av arbeidsoppgavene deres.

Det KrF og Venstre beskriver som «en stor seier for desentralisering», er i realiteten flytting av noen arbeidsplasser, uten at en betydelig mengde nye kjerneoppgaver følger med.

Det er positivt at fylkene får et større ansvar for samferdsel. Samtidig er det er helt avgjørende at nødvendige midler følger med – i motsetning til hva som skjedde da fylkeskommunene fikk overført ansvaret for store deler av riksveinettet i 2010.

I dag ser vi at vedlikeholdsetterslepet øker, uten at fylkene har finansiering til å ta nødvendige grep. Det hjelper ikke med aldri så gjeve oppgaver, om man ikke har penger til å forvalte dem.

Avtalen mellom partiene slår fast en gang for alle at Troms og Finnmark skal slås sammen, til tross for iherdig motstand. Finnmark bes ta til takke med brødsmuler, og får nå beskjed om å «gripe muligheten» som kommer med de nye oppgavene.

Å beskrive dette som «muligheter» er ikke noe annet enn hul retorikk. Det finnes rett og slett ikke noen store, nye oppgaver å «gripe».

For å sukre pillen skal det etableres et «sekretariat for Nordområdeforum» i Vadsø, og det nye fylket skal få et større ansvar for norsk nordområdepolitikk. Nordområdeforum er et organ uten en eneste formell myndighet, og hva «større ansvar» innen nordområdepolitikken innebærer, er ennå høyst uklart.

Nordområdepolitikk er i all hovedsak utenrikspolitikk, og vi kommer neppe til å få noen fylkeskommunale diplomater i nord med det første. Like greit, for verken Troms eller Finnmark har utvist nevneverdig diplomatisk brunst i denne prosessen.

Mer ansvar for nordområdepolitikk vil ikke gi fylkeskommunen mer makt som vil merkes hos innbyggerne i Troms og Finnmark, eller Russland, selv om det kan bety flere dyre middager med ambassadører og statssekretærer for fylkestingspolitikerne.

Det er legitimt å mene at fylkeskommunen burde legges ned, slik både Høyre og Frp egentlig mener. Deres synspunkt og avsmak for fylkeskommunen har tydelig preget resultatet av reformen. Frps Kari Kjønaas Kjos sa sågar rett ut under pressekonferansen at hun anser reformen som et steg på veien for å legge ned fylkeskommunen.

Frps overraskende ærlighet gjør at kommunalminister Monica Mæland (H) står blottet for troverdighet når hun snakker om desentralisering og sterkere fylkeskommuner.

Istedenfor å late som om dette blir en ny vår for fylkeskommunene, bør hun si rett ut som sant er, at dette er en reform for å effektivisere offentlig sektor.

Stortinget bekrefter nå for tredje gang at det er flertall for reformen, og at den vil bli gjennomført, selv om motstanden i Finnmark ikke blir noe mindre med de foreslåtte nye oppgavene.

Når vi ser hvor lite ambisiøs regjeringa er på vegne av fylkene, er det lett å skjønne Finnmarks skepsis. Hva godt får de ut reformen? Det har de ennå ikke fått noen klare svar på.

Dette er ikke den storstilte desentraliseringsreformen vi ble lovet av regjeringa. Hadde det eksistert et fnugg av ambisjoner om desentralisering, skulle langt flere oppgaver blitt flyttet ut av Oslo.

I dag er det mange som har grunn til å føle seg skuffet.