Det betyr at kommunens politikere og administrasjon har gjort en så slett jobb at noen andre – noen voksne – har vært nødt til å steppe inn og overta styringen over økonomien i kommunen. Alt av investeringer, alt av drift, alt av prioriteringer må da godkjennes av «Han Stat» før det kan effektueres.

Tromsø har aldri før havnet på «skammens liste», men spørsmålet er om kommunen ikke ville hatt godt av å bli satt under forvaltning i noen år. Jeg tror noen er nødt til å være festbrems. Grunnene er flere.

Den viktigste – og kanskje mest overbevisende – grunnen, er det faktum at administrasjonssjef Britt Elin Steinveg var nødt til å ta den tunge vandringen fra hjørnekontoret i rådhuset til formannskapssalen og fortelle politikerne at det ligger an til et merforbruk innenfor pleie og omsorg. Nok en gang. Denne gangen på nesten en kvart milliard.

Dagens akutte pengekrise er verken unik eller ny. Pleie- og omsorgssektoren har vært det mest synlige eksempelet på hvordan Nord-Norges største kommune i flere tiår har klart å stikke hodet i sanden og unngå å angripe hovedårsaken til pengegaloppen i sektoren – at man ikke har klart å bygge opp infrastrukturen som skal bøte på eldrebølgen.

Alle skjønner at det faktum at kommunen mangler egnede omsorgsboliger, sykehjem og andre institusjonsbygg fører til dagens ekstremt kostbare ad hoc-løsninger. Man har blant annet måtte bruke ombygde eneboliger og brakker som erstatning. Men ingen har klart å gjøre noe med problemene.

Tromsø kommune har åpenbart trodd at det bare vil ordne seg av seg selv, og at et mirakel skulle ta regningen for en eldre og mer pleietrengende befolkning. I mange år funket det. Et sjenerøst regionsykehus tok seg av de gamle og pleietrengende uten å ansvarliggjøre politikerne i Tromsø – og uten å sende regningen for de reelle kostnadene.

Når «Samhandlingsreformen» slo inn over Kommune-Norge som en tsunami, var Tromsø kommune helt uforberedt. Alle i politisk ledelse, uansett om det var det tidligere borgerlige byrådet eller deres rød-røde etterfølgere, var helt handlingslammede.

Nå skal dagens politikere, eller de styrende politikerne fra den nærmeste fortiden, ikke klandres ene og alene. Unnlatelsessyndene startet allerede på 80- og 90-tallet. Hvor forsømmelsene startet er ikke godt å si.

Om det var de røde under Helge Jakobsen eller de blå under Erlend Rian som først ga opp er heller ikke det viktigste. Det er nemlig nå problemene blir akutte. Hvem som kan beskyldes for å være opphavet til tiltaksløsheten er mer å betrakte som en akademisk øvelse.

Det er nå politikerne må handle – og det raskt. I dag har vi en gjøkunge i den kommunale virksomheten som «spiser» sine søsken. Sektoren bruker daglig 630.000 kroner mer enn hva man har. Det er halvannen vernepleiers eller sykepleiers årslønn. Hver eneste dag.

Tenk hvor mange skoler, hvor mange kilometer vei, hvor mange barnehager og hvor mange kulturskoletimer man kunne få for en kvart milliard kroner, men som man nå må trekke en feit rød strek over fordi det fins en sektor som tilsynelatende er totalt utenfor budsjettkontroll.

De andre sektorene har budsjettkontroll, og tilbakemeldingene fra teknisk sektor, undervisnings- og barnehagesektoren er at tålmodigheten med kollegene på andre siden av korridoren er begynt å bli veldig tynnslitt.

Da burde man kanskje som skattebetaler og byborger be om at Fylkesmannen griper inn og setter kommunen under verge. For det blir mer og mer åpenbart at oppskriften for å bøte på problemene ikke er den såkalte tillitsreformen.

Den fremstår som lite annet enn kravfri og naiv overoptimisme.