Det betyr at vi må ha gjort noe riktig. Det er alltid godt å ha køene på yttersiden og ikke på innsiden. Likevel blir det noen små utfordringer av dette.

Kommunestyret vårt har dessverre sagt nei til å innføre såkalt turistskatt eller besøksavgift her i byen. Reiselivssjefen vil likevel ha det, og foreslår en avgift på en liten tikroning per døgn på hotellene. Det blir ikke såpass som en enslig prosent av dette engang for alle de som bor noen døgn her. En bør derfor øke dette kraftig.

Da er en også klar over at hotellnæringen er en høyst legitim næring som skaffer byen et utall nye arbeidsplasser årlig. At vi også er en magnet for cruisebåter med mange anløp, kommer på toppen av dette.

Det er en kommunal oppgave å sørge for nødvendig infrastruktur også for tilreisende. Men spørsmålet er bare hvem som skal ta regningen for dette? Og om det er noe som kan gagne innbyggerne våre også.

Offentlige toaletter er ikke gratis. Skilting på opptil flere språk er heller ikke det. Alminnelig slitasje på bysamfunnet og bruk av alle former for kommunikasjon som gratis WiFi og den slags krever også noen kroner av samfunnet for øvrig. Bemanninga på servicetorget sliter også noen kroner ut av kommunekassa.

Å rydde byen for søppel krever både utstyr og folk på jobb daglig. Alt koster penger, og de skal hentes inn et sted også. Særlig om ryddetjenesten skal bli enda bedre enn i dag. Spørsmålet er bare hvor?

Når vi også vet at Tromsø for tiden seiler opp som en av de mest populære stedene på kloden å besøke, må man smi mens jernet holder en viss temperatur. Det er heller ingen grunn til å tro at attraktiviteten til byen vil komme til å gi seg fremover. Stadig flere vil oppleve lavtrykkene våre og kommunen sitter med mesteparten av regninga for dette.

Hvordan ser det ut andre steder i verden? En finner svært sjelden et populært sted i verden uten en eller annen form for skattlegging av reiseliv. Noen byer har opptil 10 prosent av overnattingsprisen som hoteller må kreve inn og betale videre til det offentlige. Samfunnet vårt skal sørge for at folk som kommer hit vil anbefale stedet videre til slekt og venner.

Dette er verdens beste markedsføring. Fornøyde kunder er alltid det.

En kan godt forstå at hotellnæringen gjerne vil beholde de prisene de kan sette på produktene sine. Når det kommer til stykket er det den totale inntjeningen per rom som betyr noe der. I perioder er det også sterk konkurranse i denne næringen. Derfor vil de alltid vegre seg for å øke prisene for mye, og vil ta det de kan for å styrke egen lønnsomhet.

Avgift på overnatting vil derimot ikke vri konkurransen i noen retning om alle må kreve inn avgiften. Gjester vil da se at kommunen tar dette på alvor og henter ressurser for å gjøre en bedre jobb for alle.

De av oss som reiser en del, reagerer sjelden på denne avgiften. Den føles nemlig mikroskopisk for den enkelte. Når et hotellrom koster mellom ett og to tusen kroner i døgnet, blir en ikke avskrekket av noen tikroner per rom/natt. Vil dette drepe reiselivet her i byen? Neppe. Det er nemlig ikke det blakkeste segmentet av turister som kommer hit nord på planeten. Det er stort sett folk med bra økonomi som drister seg til oss.

Derfor er det fullt ut akseptabelt at samfunnet høster litt av den økende oppslutningen om byen. Populariteten vår har allerede kostet mye. Dette er penger som innbyggerne våre har betalt på forskudd gjennom skatter og avgifter. Derfor bør det nå etterfylles i kommunekassa.

Utfordringene vil heller være hvordan man skal hente inn ressurser fra andre overnattinger enn det som tilbys av hoteller. Det bør være likt for alle. Det gjelder cruisetrafikken også om det er mulig med en anløpsavgift på noen kroner/passasjer.

For å komme i mål med dette må det samarbeid til. Sentrale myndigheter har alltid noe de skal ha sagt. Hoteller og andre i reiselivet må det også lyttes til. Innføring av en slik avgift må være et fellesløft som bringer inn nye kvaliteter til byen som også innbyggerne som bor her fra før kan nyte godt av.

I Tromsø har vi hittil valgt andre måter å hente inn penger til byen på. Dette er historien om eiendomsskatten. Vi skattlegger faktisk våre egne innbyggeres boliger i stedet for å hente litt drahjelp inn utenfra. Spørsmålet er hvor klokt dette ensidige grepet er?

Eller mener man at dette skal være et fristed for alle andre enn tromsøværingene selv? Satt på spissen kan en slags besøksavgift være et velkomment bidrag til å sette ned eiendomsskatten også.

Vi har tross alt en million overnattinger her årlig. Ta fram kalkulatoren.