Kommentaren:

En terminal helt på trynet

Den nye havneterminalen på Prostneset i Tromsø er en skandale, skriver Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet.
meninger

Du tror det ikke før du får se det og oppleve det. Det gjorde jeg i forrige uke, og jeg vet faktisk ikke om jeg skal le eller gråte.

Den nye havneterminalen på Prostneset i Tromsø er en skandale. At en passasjer fra Finnsnes gikk på trynet på grunn av en dårlig merket betongkant og holdt på å slå seg helseløs like etter åpningen nylig, er snublende nært et slags symbol på hele terminalen: Den er på trynet! Og det er mange årsaker til det.

Men først: Terminalen er plassert så sentralt det er mulig i Tromsø havn. Men dette er ikke tromsøfolkets terminal. Det er sikkert derfor det har blitt så lite oppmerksomhet og bråk i avisspaltene i Nordlys og iTromsø og på sosiale medier om den nye terminalen.

Den brukes av folk fra Midt-Troms, Harstad-regionen og Nord-Troms. Det er «vår» terminal i tromsøbyen, og den skulle vært bygd for mange, mange år siden.

Steinulf Henriksen, sjefredaktør i Folkebladet 

 

Vi har holdt ut i snøkov og blest, balsfjordvind og isende kulde. Men når den først kom og nå er åpnet, er den en gedigen skuffelse. Der terminalene i Harstad og Finnsnes fremstår som funksjonelle, imøtekommende og brukervennlige, er Tromsø-utgaven «terminalen fra helvete», en parodi med løsninger som er valgt for å tilfredsstille de næringsdrivende i terminalen – ikke passasjerene.

Historien om terminalen på Prostneset kunne vært manus til ei bok, i sjangeren tragikomedie. I årevis kranglet byens politikeren om den skulle bygges, hvor den skulle bygges og hvordan den skulle se ut.

Da den var litt over halvferdig kom det fram at den ikke kunne ta imot hurtigruta – det var for trangt for landgangen. Og nå er den altså offisielt åpnet, med knall og fall og hoderystende passasjerer.

I stedet for en opprinnelig plan om at hurtigbåtene skulle kjøre inn i en «båtgarasje» – en overbygd terminal der passasjerene kunne gå tørrskodd i land og om bord, har man sjokkerende nok valgt å beholde den gamle flytende «steinkaia», ei flytebrygge som gjør at passasjerene fortsatt må gå 70 meter i regn og vind før de når båten eller terminalen.

Dette gjør at passasjerene fortsatt velger å stå ute og vente på båten, fordi de ikke ser køen fra terminalen, og må gå ut på flytebrygga for å være sikret plass på en ofte fullsatt båt.

På kaia er det satt opp høye gjerder og stengte porter, som gjør at du «tvinges» inn i terminalbygget og ikke kan ta snarveien langs kaia.

Det er åpenbart at dette er gjort for at folk skal passere butikkene og kaffebaren i terminalbygget. Og – det er ikke kiosk i terminalen. Ei i-farten-pølse-med-brød, brus og avis under armen er dermed utelukket. Men så kommer det mest ufattelige:

Vel inne i terminalen må du gå opp ei lang, bratt trapp til andre etasje. Den er så lang at du må ha trent hardt på Stamina for å makte å dra med deg en tung koffert. Ja, det er heis i ankomsthallen, men der er det ofte lang kø når båten er full.

Når vi legger til at terminalen har en lang «motbakke» og er uoversiktlig når du kommer andre veien, fra byen til båten, er parodien komplett. Da må du selvsagt ned den samme trappa, og ut i kulda for å sikre deg plass, også fordi «mannen med båndopptakeren» står ved landgangen som før.

Hvordan er det mulig å konstruere et terminalbygg så komplisert, uhensiktsmessig og lite funksjonelt? Noen endringer kan helt sikkert gjøres for å forbedre logistikken, men løpet er kjørt for å skape en terminal som fremstår like fin og funksjonell som den på Finnsnes.

At Finnsnes har «terminalen fra himmelen» til sammenligning, er lite å skryte av og en mager trøst for de reisende fra vår region. For det er de som uansett er de største ofrene for hinsides design og arkitektoniske løsninger i Tromsø.