Det er jaggu ikke helt enkelt å forstå mye av det som rører seg i dagens samfunn. Verken her til lands – eller i utlandet. Se på valget i Sverige. Her fremstår de ledende politikere i de ulike partier nesten som klonede tvillinger i sine taler etter valget. Alle takker sine medarbeidere. Dypt og inderlig.
Med blanke øyne og varmt hjerte, samt stor innlevelse, bedyrer de dypt og hellig at det viktigste for partiets gode resultatet, er alle partivenners fantastiske innsats. Og alle partiene har på en eller annen måte gode resultater. Uansett om det gikk skeis – eller ei, så er de alle vinnere, og resultatet er – ut fra forutsetningene, alltid godt. Forutsetningen tilpasses bare valgresultatet.
Det som også er felles for partiene, er at alle sier de skal gjøre det beste for landet. Sørge for at deres partis fanesaker i størst mulig grad skal bli en del av det svenske samfunns valgte arbeidsprogram. Selvfølgelig er det for de fleste partier en ren ønsketenking – og kanskje heldigvis for det, men det sies med stolthet og evig optimisme. Og partilederne med sine partivenner, synes å tro på det.
I Sverige ble det så å si dødt løp mellom de borgerlige og rød/grønne, og dermed er det slik at den samarbeidsgjengen som Sverige Demokratene (SD) støtter, vil stikke av med «prinsessen og hele kongeriket». SD vil støtte den koalisjonen der de får aksept for flest mulig av sine krav. Noe både de rød/grønne og de borgerlige tvert avviser, men hvem av dem som først går til sengs med SD – får vi bare vente på, for å se.
Den makt som regjeringsdannelsen og politiske toppjobber gir, får de fleste partier og deres politikere til å svelge en hel gjeng av kameler.
Men så blir da spørsmålet. Hvis det er slik at politikere og partier har samfunnets beste som sitt mantra, så skjønner kanskje verken du eller jeg hvorfor ikke Sosialdemokratene (svensk AP) og Moderatene (svensk Høyre), slår seg sammen og danner en flertallsregjering basert på historiske gode og fornuftige verdier – synliggjort i partienes programmer?
Det er vel i realiteten ikke stor forskjell mellom det rødt og blått har på sin politiske agenda? Det vil for Sverige – og for den saks skyld også i Norge når valg kommer til oss – i stor grad kunne skape effektivitet, trygghet, ro og forutsigbarhet basert på etablerte gode verdier. Som over mange år har gitt god økonomisk standard og velferd. Og i Sverige uten økonomisk dop, som vi har fått av våre oljeinntekter.
Men så er det den evige forbannelsen som hviler over alle engasjerte og ambisiøse politikere. Sitt eget EGO, og higen etter makt. Hvis de to store partiene og deres politikere, det gjelder både i Sverige og Norge, skal samarbeide og dele på statusjobbene, så må noen store partipolitiske spydspisser gå noen trinn ned på statusstigen, og da kan det synes som om at det beste for Sverige – eller Norge, er at «jag/jeg blir statsminister». Selv om det går på bekostning av partipolitiske lovnader.
De mange utsagn på hva som er det beste for landet, blir lagt inn på et overfylt politisk arkiv for demente utsagn.
Topp-politikere synes å prioritere å få gjennomslag for sitt eget egos behov for selvhevdelse og oppmerksomhet. Det medfører i så fall at de partipolitiske enere får den sterkt ønskede oppmerksomhet og status som toppvervene i politikken gir. Samt at selvtilfredshetens drakt blir fast bekledning.
Om det resulterer i en politikk som kanskje ikke er det beste for landet, i og med at forutsigbarheten og de mest effektive – og minst kostbare løsninger, blir ofret på egoets alter – synes kanskje ikke lenger å bety så veldig mye.
Det er egentlig ganske så spesielt å lese de utsagn politikere kommer med. Her i byen så har vi fått klare uttalelser fra Jens Johan Hjort (H), Jarle Heitmann (Ap) og nå Bjørn Gunnar Jørgensen (Frp).
Alle anser seg selv som modellen til fasitsvaret på hvilke egenskaper en god ordfører skal ha. Bortsette fra Heitmann, som sier at han har politisk kløkt så det holder, men han skulle ønske at han hadde utseendet til Jens Johan. En smule selvkritikk skal man nå tross alt leve med.
Alle kandidater har fartstid i politikken. Hjort minst, men han satt bak rattet da den – helt bak mål-beslutningen ble tatt, om å bygge et badeland på øyas minst egnede sted. Badelandet var i startfasen kostnadsberegnet til cirka 700 MNOK. Prisen er nå cirka 1 milliard, og føyer seg elegant inn i alle de byggeprosjekter kommunen de siste årene ikke har hatt styringen på.
Samlet overskridelser på diverse byggeprosjekter de seneste årene er på cirka 1,6 milliard blanke norske kroner. Ufattelig mye overforbruk av penger, og som ingen tar ansvaret for. Verken blant politikere – eller byråkrater. Og når ingen tar ansvar, så vet både du og jeg at da lærer ingen av de feil som er gjort.
Slik sett så vil vi til evig tid ha den stadig tilbakevendende status på vår skatteseddel. Der ser vi at overivrige kreative «innsamlere» finner nye satser eller avgifter, for å dekke de overskridelser som dårlig arbeid på flere plan har medført.
På en måte er det godt å se at unge mennesker i økende grad engasjerer seg i politikken. Og rimelig kjapt får gode posisjoner. Men så kan vi lure på om det går på bekostning av at voksne mennesker stepper til side for bølgen av fremadstormende, energiske, kjappe og ambisiøse unge kvinner og menn?
Det kan vel også se ut som om de unge nå begynner å få et flertall i lokalpolitikken – og dermed lettere styrer inn sine bekjente til de posisjoner som gir det alle politikere trakter etter. Makt.
Konsekvensen kan dermed bli at vi får et lokaldemokrati som styres av unge mennesker og deres omgangskrets, og som har masse energi – og den evige ungdommelige tro på at de mener å ha fasitsvaret på det meste. Og det endog ofte uten noen stor yrkes- og livserfaring.
Hører du og jeg etter med våre samfunnsengasjerte ører, så vil vi kanskje merke at de etablerte politiske samfunnskor nå i økende grad synger med relativ lyse stemmer, og at de som kunne tilført koret et noe dypere toneleie, ikke synes å engasjere seg i nevneverdig grad. Det kan komme av at de har forpliktelser som familie og arbeid, som trekker ut den tid som de unge kan avsette til politikk og maktoppbygging?
Any way – så er det kanskje noe vi alle skal tenke over – og kanskje gjøre noe med? Uansett hvor på livsskalaen toneleiet vårt er.
Eller hurr?
