Valgkampen har satt seg i Tromsø. Og det før de respektive partienes nominasjonsmøter er avholdt. Budsjettsprekk i helse og omsorg og økte kostnader i bygging av Tromsøbadet fyller avisspaltene. Tromsøs politikere har fått et nytt favorittord – «utestemme». Med sin utestemme kolporterer de Tripadvisor og budsjettdisiplin og «takk for sist, Kristin Røymo». Om mer av det samme.

Tromsøbadet koster. Det er dyrt å bygge og det vil koste å drifte. Politikerne vet det. Nye Otium og Helsehuset koster. Det vil koste å drifte begge deler. Politikerne vet det. At nødvendig og lovpålagt kommunehelsetjeneste medfører kostnader vet politikerne. Posisjonen sier de har styring og at kommunen er inne i en omstilling som vil gi utslag i fremtiden. Da får opposisjonen gode kort på hånda og kan overføre «utestemme» til kamp med penna der Røymo (Ap), Olsen (Rødt), Johansen (SV) og Heitmann (Ap) skal få sitt. Men løsningene de tilbyr er de som førte til at de ble kastet i 2015. Nå tilbyr de mer av det samme.

Glem eiendomsskatt. Frp forslår kun en sats på 0,8 promille mindre enn posisjons forslag på 3,6 promille. Glem bompenger. Å tro at Tromsø unngår brukerbetaling på veibygging med Frp, Høyre og Venstre i regjering, er som å tro at i 2019 vil skjærtorsdag havne på langfredag. Da er det bare kommunens kjerneområde, det viktigste vi har, helse og omsorg, det kan gjøres noe med.

Ved bruk av enkle argument som at salg av brød og sykepleie er det samme eller at kommersielt salg av omsorg fører til innovasjon (hva nå det måtte bety?), forsøker opposisjon å selge inn en idé at om private forretningsdrivende kan drifte kommunens kjerneområder slik at pasienter, kommunen – vi stemmeberettigede – og de private forretningsdrivende tjener penger på det.

Men er helse og omsorg et slik «tre-ting-på-engang-Kinderegg»? Nei, er svaret. Markedstankegangen kan ikke anvendes likt på en forbruksvare som brød og en døgnkontinuerlig sykepleietjeneste.

Et tankeeksperiment viser oss det. I et marked vil kommunen og en kommersiell selger av omsorg ha forskjellige mål. For kommunen er hver pasient som kan klare seg selv en spart kostnad. For en kommersiell selger av omsorg er hver pasient som kan klare seg selv en tapt inntekt.

En viktig lærdom av byggingen av Helsehuset og Otium og behovet for ytterligere investeringer i omsorgsboliger har lært oss, er at helse- og omsorg må planlegges i et langt perspektiv. Den er ikke bare her og nå-forbruk, den er en fremtid. Selv om ditt og mitt navn ikke er nevnt, må kommunen legge planer med tanke på hvor mange av oss som blir syke eller får funksjonsnedsettelse om 5 år, 10 år, 15 år og 20 år. Kan private forretningsdrivende utføre et slikt oppdrag og påta seg de investeringskostnader det medfører? Har de interesse av å gjøre det?

Tripadvisor kan nok kåre Tromsø til en god by å besøke. Men den skal også være en god by å bo i. Ideologiske slagord og tro på private løsninger for å dekke våre behov er bare å ta oss tilbake til årene 2011–2015. Det virket ikke og høyresiden ble stemt ut. Retoriske kjepphester om brukervalg er bare «mer av det samme».

Mitt ønske for fortsettelsen på den lange valgkampen er realpolitikk og samarbeid om de lange linjer for kommunens kjerneområder.