Den nye havnesjefen, Jørn-Even Hanssen, er heldigvis på saken.

Man kan forvente at en ny terminal har noen barnesykdommer og at det trengs justeringer. Men problemet er ikke barnesykdommer, men at det er mulig å bruke nesten tyve år og en halv milliard kroner uten å gjøre noe med mangler som var helt åpenbare i planfasen.

For eksempel har alle tegninger, skisser og byggeplaner siden 1999 lagt opp til at det er fri tilgang til og fra båtene, uten å måtte gå gjennom terminalen. I noen tilfeller er det tegnet inn folk som virrer omkring overalt. Det har aldri vært tegnet inn stengsler eller gjerder for å forhindre dette. Slike stengsler ble heller ikke bygget til åpningen.

Jeg stusset på hvordan de skulle få de reisende til å bruke terminalen, dersom det ikke var under tvang? Stengslene ble satt opp gradvis. Først som symbolske hindre, som lett kunne klatres over. Deretter et stygt gjerde som virker improvisert. Og en skråstilt palle som lener seg på gjerdet, med en amatørmessig plakat som forteller passasjerene at de ikke kan gå her.

At man må gå gjennom terminalen har skapt mye irritasjon. Det er blitt sagt at man må gå gjennom terminalbygget på en flyplass. Men Prostneset er ikke en flyplass. Og jeg skulle likt å se en ny flyplass der det oppstår kaos på rullebanen fordi det ikke fantes en god nok plan for hvordan folk skal bevege seg fra fly til terminalbygg. Det ville ikke være en barnesykdom, men en fadese.

Passasjerflyt mellom terminal og båt ble ikke planlagt i detalj. Den mest presise beskrivelsen som finnes er at båtene skal legge til en «flytebrygge». Ingen tegninger eller skisser gjennom tyve år gir noen detaljert beskrivelse av denne flytebryggen.

For en flytebrygge kan være så mangt. I Ålesund har hurtigbåtene flytebrygger hvor både landgang og brygge er overbygget, tilpasset harde værforhold. I Tromsø var både Fylkestrafikk og Havnevesenet fornøyd med en «flytebrygge». Og det har vi fått.

Heller ikke passasjerflyten videre fra flytebryggen til terminalen er tematisert i noen særlig detalj. Resultatet av mangelfull planlegging er kaos når to båter skal av- og påstiges samtidig, via en landgang på et par meters bredde, i alle slags vær. Hvorfor de som stiger på ikke må vente til de andre har kommet i land, er en gåte.

Terminalbygget, derimot, ble planlagt i detalj. Men byggetegningene viste et åpenbart problem: passasjerer skal gå opp og ned trapper for å komme til og fra båtene. I store grupper, med bagasje. At dette ville fungere dårlig, var innlysende, men det ble likevel bygget slik.

At man må holde til venstre i trappa på veien ned, for så å ta til venstre, så til venstre og så til venstre igjen er ikke intuitivt og forvirrer passasjerer.

Arkitektene blir ofte beskyldt, men de har strengt tatt løst en bestilling. Arkitektene bak heter Spacegroup. På sin egen nettside redegjør de for et tydelig konsept (oversatt fra engelsk):

«Den tradisjonelle terminalen, ‘et forbindelsespunkt’, der reiserens kikking møter byens dynamisme konfronteres med sin egen forpliktelse, den alltid voksende logistikken samt sin egen preskriptivitet i et håpløst forsøk på å oppnå optimal effektivitet. Utover dette kjemper terminalen med sin egen størrelse som er presset til det ytterste. Ved å motstå den hermetiske tendensen ved terminaler har SPACEGROUP foreslått en ny type terminal, en atomisert form for ‘nano-arkitektur’ der hyperspesifikke, kodede tilstander virker på byggets og byens skala».

Og kanskje er de inne på noe, der de skriver at terminalen kjemper med sin egen størrelse. Nesten som et rop om hjelp gjemt inne i ubegripelig «archispeak», arkitektenes blomstrende språk.

Hvordan de fikk det til er fortsatt et ubesvart spørsmål. En hel serie med grunnleggende spørsmål ble ikke besvart godt nok i planleggingen. Som:

• Hvordan skal vi løse trafikkflyten mellom båt og terminal?

• Hvordan skal flytebryggen være?

• Hvis vi legger senteret og terminalen i andre etasje, vil ikke det skape vansker for passasjerene?

• Burde vi ha rulletrapp ned til båtene?

• Hvordan skal vi forhindre folk fra å ta snarveien langs kaia, siden ingen stengsler er tegnet inn?

• Burde vi ha en kiosk?

• Burde vi ha et par benker i bussterminalen?

• Kommer kafeen til å være åpen så lenge det går båter og busser?

• Og hvis ikke, skulle vi ha skaffet oss en kaffeautomat, så vi unngår at det ikke selges vått eller tørt store deler av tiden?

Og mitt spørsmål: ble disse spørsmålene stilt?

Neste episode i serien «Hvordan fikk de det til»: Hvordan Fokus kino ble bygget i 2004 uten tanke på rullestolbrukere, et problem som ble løst 15 år senere ved å bygge et heishus midt på fortauet.