Sett fra sidelinja

Hvem tør å risikere noe?

Det siste Tromsø trenger nå er en gallionsfigur som ikke tar tak i de vanskelige sakene, men bare skal være populær.
meninger

Det enkleste i verden er å slenge dritt på kommunens underskudd i helse og omsorg i Tromsø. Det ser man lett av kommentarene i pressen for tiden. Tappes virkelig kommunekassen av disse galopperende utgiftene vi har for å ta oss av de pleietrengende i byen?

De som sier dette har egentlig rett. Dette går ikke lenger. Vi kan ikke leve med en situasjon hvor politikerne ikke bestemmer noe, men bare lar seg styre av forbruket og fantasifulle løsninger som ikke flytter oss en millimeter frem. At en kvittet seg med erkefienden i privat omsorg hjalp heller ikke merkbart. Tallene blir bare styggere for hver økonomirapport.

Vi vet fra før at utgiftene i Tromsø til dette er større enn i andre kommuner vi blir sammenliknet med. Hvorfor? I dag snakkes det om 230 millioner i overforbruk og 9 prosent sykefravær til drøyt hundre millioner årlig.

Undertegnede skal ikke trekke noen konklusjoner, men bare konstatere at dette er stygge tall som lammer alle politiske ledelser både til høyre og til venstre. Alle regimer kommer til å møte denne utfordringen fremover. De som har styrt kommunen har slitt med dette i minst tredve år allerede og fått motvind så hattene passer. Helt fortjent.

Underbudsjettering sier noen. Andre hevder at det sløses altfor mye i helse og omsorg. At bøtta er lekk og uansett hvor mye penger en stapper ned i den vil det lekke ut i bunnen.

Derfor er dette nå blitt en svingdør hvor man møter hverandre med bunnsolide argumenter som står steilt mot hverandre i pressen. Som også vet å gi gass på problemstillingene. Rimelig nok, for det er faktisk jobben deres å følge med på hva pengene går til.

Det siste en derfor trenger nå er lettvinte og overfladiske løsninger. Årsaken til det er at denne utfordringen er like gammel som fra den tiden det ble nødvendig å bygge sykehjem for å gi eldre og pleietrengende en verdig tilværelse. 

At dette fort kan bli blodig alvor vises best med den lånegjelden vi har pådratt oss samtidig. Da snakker en om badelandet og andre stygge overskridelser som ligger som bomber i regnskapene og bare venter på en renteøkning som kan detonere hele balletten. Ti milliarder kroner skal betales tilbake og en renteøkning på bare en fattig prosent blir lett hundre millioner. Hva om det blir mer?

Det tristeste med dette er at helse og omsorg er blitt en slags «enfant terrible» i den kommunale økonomien når det burde vært omvendt. Det burde være det vi er mest stolte av. Der er varmen og menneskene som hjelper andre med livsnødvendigheter. Det burde skinne og være vår felles diamant. Hvordan det enn går her i verden så klarer vi å gi de som trenger det en håndsrekning. Kommunen skal vel være solidarisk med dem som trenger oss? 

Ingen tror lenger at situasjonen løser seg selv. Katastrofetallene kommer hvert eneste kvartal like sikkert som at årstidene følger hverandre. Det vet man i kommunestyret også når rammene settes.

Det vi har flust med for tiden er ordførerkandidater. En av disse kommer til å bli plassert på toppen i neste års kommunevalg, og kanskje er det på tide å stille noen krav til vedkommende for å fortelle hva vi venter oss etter at stemmene er talt opp?

I dag brukes kommunestyret til å vedta bestillinger. Man ber de ansatte om å drive innenfor vedtatte budsjetter, men vet samtidig at dette ikke går opp. Behovene øker og de som jobber i sektoren springer beina av seg for å nå alt.

Er det slik det skal være? Har vi malt oss inn i et hjørne, eller fins det løsninger?

Om man derfor skal stille krav må en lete etter gode politiske svar på utfordringen. Vi ser nemlig nå at det er økonomien på dette området som i praksis definerer hele den økonomiske helsa til kommunen. 

La oss derfor se hvordan det ser ut i andre virksomheter. Hvordan skulle det som eksempel ta seg ut om en bedriftsleder i en privat bedrift ikke brydde seg om et forhold som kan gruse økonomien til virksomheten sin? Vedkommende ville blitt fjernet fra jobben sin umiddelbart.

Derfor er dette en jobb for den politiske lederen i det neste regimet på rådhuset i byen. Den nyvalgte ordføreren må ha dette som sin første, største og viktigste oppgave. Vedkommende må egentlig risikere hele sin politiske karriere på saken om det skal være noe vi skal tro på.

Man må nå snakke med alle som har med dette å gjøre. Brukere, ansatte og politikere må sammen finne en farbar vei ut av dette uføret. Dørene må praktisk talt låses til det kommer hvit røyk opp av pipa.

Ledelsen for dette er derfor en sjefsjobb som ikke kan settes bort til andre. 

Om noen av ordførerkandidatene vegrer seg, ikke vil, eller noe i den retning er det god grunn til å la være å bruke akkurat den lista. Det siste vi trenger her i byen nå er en gallionsfigur som ikke tar tak i de vanskelige sakene, men bare skal være populær.

Klarer en ikke å ta dette opp til toppen av politikken og ta risiko, ser det svart ut. Eller om en prøver å gli unna på «politikervis», er uvillig til å ta det personlig, men i stedet overlater det til komitéledere eller administrasjonen.

Da er en virkelig ikke verd å satse en valgseddel på i det hele tatt, og mitt ubeskjedne råd blir da å holde seg unna lokalpolitikken og heller satse på Stortinget. Svar utbedes.