De siste månedene har det blitt lansert forslag om å rekommunalisere kjøkkentjenestene på sykehjemmene i byen, forby plastposer og innføre turistskatt. Forslagene er klassisk venstresidepolitikk, og det er ikke noe spesielt med utspillene i seg selv.

Oppsiktsvekkende er det derimot at forslagene er fremmet av det liberalkonservative partiet Høyre. Og dette er bare forslag fremmet i Tromsø. I hovedstaden har Oslo Høyre fremmet et regelrett radikalt forslag om å innføre «gratis» kollektivtransport i bykjernen. «Gratis» står i klammer, for Høyre-politikere bruker vanligvis å være raskt ute med å påpeke at ingenting er gratis, og at det alltid er noen som må betale for alle verdens gode og hyggelige forslag.

Det kan rett og slett virke som om Høyre har blitt kuppet av sosialister. Men den gang ei. De vet nøyaktig hva de driver med, og bak et rødt ytre er det fremdeles like blått.

Høyres «venstresideforslag» er helt forpliktelsesløse. Enten fordi kommunen ikke har myndighet til å innføre de, eller fordi partiet kan argumentere med at «det ble dyrere enn antatt» etter beregningene kommer på bordet. Vi skal heller ikke se bort fra at Høyre overtar sosialistenes argumentasjon, dersom de vinner valget, om at de har «overtatt en kommune med skakkjørt økonomi». Slik skrotes valgkampløfter enkelt.

Høyres venstrevridning før valg er ikke noe nytt av året. Dette er en av Høyres favorittøvelser, og det er umulig å ikke glemme Torbjørn Røe Isaksens utspill i 2012, da han ville profilere Høyre som «Arbeidspartiet». Han annonserte at partiet skulle gjøre en helomvending i arbeidspolitikken, og nærmest få en identisk arbeidslivspolitikk som Ap.

Etter fem år i regjering ser vi at det ikke er mye igjen av «Arbeidspartiet». Regjeringa har åpnet for mer midlertidige ansettelser, og det har blitt dyrere for arbeidstakere å være fagorganisert. Antallet milliardærer og fattige har øket proporsjonalt.

Da partiet legger seg tett mot sentrum og Ap før valg, må det ikke forstås som noen faktisk endring av deres politikk eller grunnsyn. Dersom Høyre vinner valget lokalt neste år blir det ikke noen «Ap-light»-politikk, men klassisk Høyre-politikk: Effektivisering, mindre kommune og innkjøp av flere private tjenester, samt lavere skatter. En svindyr plan om å lage kommunale kjøkken på alle sykehjemmene i kommunen vil fort bli vraket til fordel for å kutte i eiendomsskatten.

Høyres venstrefilmanøver har flere hensikter. Partiet gjør seg mer spiselig for å nå velgere i sentrum og Ap-velgere som ikke er begeistret over partiets samarbeid med SV og Rødt. I tillegg må Ap da legge seg enda lengre til venstre for å markere tydeligere forskjell mellom de to partiene.

Alt dette skjer samtidig som Høyre og Ap på riksplan gjør seg lekker for KrF. Det er noe forstemmende over at to giganter i norsk politikk forsøker å overby hverandre for å vinne gunsten til et politisk miniparti som først og fremst er en interesseorganisasjon for kristne. Igjen blir retorikken og utspillene tydelig finslipt for å nå et mål konkret, heller enn å kommunisere partienes politikk.

KrF-flørten til Ap og Høyre gir assosiasjoner til en politisk «reboot» av TV-serien «Ungkaren», med Knut Arild Hareide som ungkar, og Støre og Solberg som friere. Glem alt om «All makt i denne sal». De siste ukene har all makt vært hos Knut Arild.

Uavhengig av hvor Hareide lander, kommer trolig Høyre til å fortsette å legge seg tydelig mot venstre fram mot 2019-valget. De røde klærne kommer til å bli tilbakelevert til Ap straks valget er over, og stemmene er talt opp. Ideelt sett burde de blitt tilbakelevert snarest. Det ryddigste er når partiene er tydelig på sin egen politikk, og overlater til velgerne å avgjøre hva de ønsker seg, fremfor å til enhver tid tilpasse seg hva man tror folk til enhver tid vil ha.

Ny innpakning endrer ikke på innholdet. Høyres strategi kan oppsummeres på fem linjer, med et av Olav H. Hauges gjeveste dikt:

I dag såg eg tvo månar,ein nyog ein gamal.Eg har stor tro på nymånen.Men det er vel den gamle.