Svigerfar var en storkjeft. Han anså provokasjon som en givende fritidssyssel, skydde aldri unna en diskusjon, og han var tidvis helt blind for egen feilbarlighet. Han om det. Etter et langt og innholdsrikt liv ble kombinasjonen kjederøyking og kols omsider for mye, og hans jordlige eksistens endte tidligere i år.

En av de tingene han og jeg kranglet mest om var politikk, og jo lengre mot venstre jeg bevegde meg, jo mer innbitt høyrevridd ble han. Jeg mistenker at vi begge var adskillig mer moderate enn vi ville innrømme overfor hverandre, men det var av denne grunn morsomt å se at en av de største bukettene i begravelsen hans var fra lokallaget i Fremskrittspartiet.

Det var fruen min som påpekte dette for meg, og vi dro noen interne vitser oss imellom som ikke gjør seg på trykk ute av kontekst, selv i en nordnorsk avis. Noen vil sikkert si at vi gjorde narr av den avdøde. Verken fruen eller jeg ville benektet akkurat det.

Jeg kan huske at jeg plutselig ble veldig selvbevisst på at jeg lo, og jeg ville selvsagt ikke gi inntrykk av at jeg ikke delte sorgen med resten av lokalet. Selv et smil er for mange en krenkelse i en begravelse. Det at jeg i tillegg var svigersønnen til avdøde kunne få noen til å tro at jeg hadde drømt om dette øyeblikket i årevis.

Sannheten var at vi var komfortable med å vitse i en slik situasjon nettopp fordi vi var trygge på våre egne følelser. Allikevel ble jeg noen sekunder grepet av skamfølelsen som likestiller galgenhumor med likegyldighet.

Faktumet er jo at vi alle kan dø når som helst. Vi vandrer alle rundt med en metaforisk galge rundt halsen til enhver tid, og den eneste usikkerheten er nøyaktig når tilfeldighetens bøddel bestemmer seg for å dra i spaken. Er ikke all humor da å regne som galgenhumor? Kanskje noen av oss bare er mer bevisst på sjangeren? Ifølge Wikipedia definerer et gammelt svensk oppslagsverk denne typen humor som «fortvilelsens munterhet». Begrepet var for meg kjærlighet ved første blikk.

Jeg respekterer selvsagt at folk møter døden på forskjellige måter, og gravalvor er like forståelig som svart humor. Det ene utelukker heller ikke det andre, og alt er situasjonsbetinget. Vi skal alle dø, men alle dødsfall er ikke like. Svigerfar oppnådde en respektabel alder, og hadde det vært en yngre person som gikk bort ved mer tragiske omstendigheter ville nok humoren sittet lengre inne. Det er også forskjell på det nære og det fjerne.

Gitt menneskelig psykologi, så vil fysisk distanse ofte innebære emosjonell distanse, og for oss vil en humoristisk slengbemerkning om et jordskjelv i Indonesia være mindre risikofylt enn vitsing om 22. juli. Det jeg først og fremst vil til livs er misoppfatningen om at vitsing om en avdød person eller en stor tragedie nødvendigvis er et resultat av ufølsomhet.

Kvelden før svigerfars begravelse fortalte svigermor at hun var litt nervøs. Det var nemlig en lettere mentalt utviklingshemmet ung mann i nærmiljøet som var en stor fan av meg som komiker, og svigermor fryktet at han skulle møte opp og gjøre begravelsen mer ukomfortabel enn høyst nødvendig. Hans mentale antenner var nemlig ikke de mest kalibrerte, og jeg gjorde mitt ypperste for å berolige henne.

Dette fikk vi bare ta som det kom. Det var intet tegn til denne personen under selve seremonien, men begrepet bedre sent enn aldri skulle snart bli høyst operativt.

Akkurat i det presten kom med sine siste betraktninger før kisten skulle senkes i jorden, la jeg nemlig merke til en person som på ingen måte var kledd for begivenheten, og som bestemt brøytet seg gjennom folkemengden. Han kom rett bort til meg, og spurte om å få et bilde. Jeg prøvde høflig å påpeke at de akkurat var i ferd med å senke svigerfar i jorden, og at dette ikke var det optimale øyeblikket for en selfie.

Den overivrige paparazzien tok informasjonen delvis til seg, men begynte allikevel en blitzkrig av fotografering av både meg og svigerfars permanente pennal. Mange vil nok si det hele var både ukomfortabelt og upassende, og de hadde et poeng. Jeg prøvde allikevel heller å fokusere på hvordan svigerfar ville reagert.

For like sikkert som at jeg ikke tror på et liv etter døden, så kunne jeg nesten føle at han kikket ned på oss med et svært glis.

Om du skal finne humor i noe som er nært og trist, eller kanskje til og med tragisk, så må du først være trygg på dine egne følelser. Om vi skjelner komedie i døden, så er det vår lille seier over livets harde realiteter. Livet er midlertidig for oss alle, så når alt kommer til alt, hva faen annet kan vi gjøre enn å le?

Dag Sørås er fast gjesteskribent for iTromsø.