Debatt

Bomstasjoner øker forskjellene

  Foto: Frank R. Roksoy

meninger

Hvor har fornuften tatt veien? Og hvor er empatien og samvittigheten mot å gjøre tilværelsen enda mer besværlig for unge foreldre med barn i skole og barnehager.

Oppskriften på den vellykkede raseringen av levestandarden for unge er selvfølgelig å gjøre alt så mye dyrere enn deres økonomi tillater. Veiprising er et utmerket og effektivt middel for å nå slike mål.

Samtidig øker vi forskjellen mellom fattig og rik i samfunnet. Den store forskjellen på fattig og rik vil være her som i andre byer mest synlig ved bomstasjonene. De byene som har gått foran har lansert gratis passering for elbiler. Og her briljerer de pengesterke med gratis passering i bommene for sine Tesla elbiler til en verdi opp mot millionen.

Det finnes billigere elbiler som passerer bommene, men det er et annet økonomisk spørsmål. Dessverre uoppnåelig for mange. Barnefamiliene ruller av sted i sine velbrukte doninger, og må betale. Alt for miljøet.

Kjør Tesla og slipp bomavgift. Kjør et vrak og betal. Er det virkelig dette våre egne politikere ønsker å tilby oss? Hvis det politiske håndverk er å åpenbare og nøre opp under en stadig økende forskjell på levestandard, har de virkelig lykkes.

Hvorfor er politikernes ansvar for sine medmennesker blitt mangelvare? Er den skuslet bort i et standard uttrykk man hører oftere fra politikere_ «Dette er et nødvendig onde». Uttrykket virker avskyelig og er langt annet enn verdig for politikere som tross alt vil fremstå som redelige folkevalgte. Kan man fjerne seg lenger fra empati og moral?

Sjelden har penger og velstand blitt til mindre velsignelse enn de store oljeinntektene vi plutselig var i besittelse av. Det sies: Det skal sterk rygg til å bære gode tider. Dessverre ryggen og den sunne fornuft ble kastet i isolat som glemt og fordømt. Heldigvis eier vi ennå evnen til å glede andre folkeslag mer enn våre egne.

Store pengesummer har vandret som eierløse rundt om i korrupte regimer, og blitt grådig omfavnet av, tvilsomme mottakere. Enda verre er alle de bortkastede milliardene, regnskogen i Indonesia har kostet norske skattebetalere. Til hvilken nytte? Hvor er den sunne fornuft? Over 20 milliarder norske kroner er brukt på et prosjekt som var og ble det ingen politiker vil snakke om. Hadde det vært til gagn og glede, du verden for et skrål vi hadde hørt om den tingen.

Hvor mange bomringer må til for å betale for slike fadeser til nye regnskogeventyr? Verdens rikeste land er verdensmester på oppfinning av nye avgifter til lek og moro for lekelystene og (u)ansvarlige politikere. Alle må jo begripe at vi etter slike pengetabber ikke har råd å bygge veier uten veiprising.

Nå må sparekniven fram og i bruk. Skal vi tolerere politikere som skjødesløst kaster våre skattepenger rundt som søppel, mens vi her hjemme må leve i en politikk som preges av et flatterende ord fra eventyrets verden? Tror vi fremdeles på demokratiet? Når våre folkevalgte møtes i kommunestyret, husker de da hva demokrati er? Eller blir forsamlingen med ett forandret til flertalls diktatur?

Var demokrati-tøyset bare et nødvendig onde, til nytte og gagn i valgkampens hete? Heldigvis er vi optimister og tror på bedring. Har vi grunn til det? Flertallet som ønsker bomring bor sentralt innenfor sitt eget skapte jernteppe og «tolererer så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv». De er jo forskånet fra sitt eget «nødvendige onde», og håper på gratisbillett. Det får jernteppe-elskerne i andre byer, og da er jo fasiten klar.