Flere politiske partier gjorde i vinter knefall for unge kvinner som hadde blitt rammet av seksuell trakassering fra profilerte menn i høytstående posisjoner. En storm av varsler gjorde at maktstrukturer som har beskyttet mektige menn, endelig begynte å slå sprekker.

Denne helga begynner den intensive nominasjonssesongen for lokalvalget over hele landet. Tromsø Høyre har lørdag sitt nominasjonsmøte, og skal formelt vedta laget de skal gå til valg på i 2019. Arbeiderpartiet lanserte fredag sitt listeforslag som skal vedtas om vel én måned. De neste ukene vil de ulike partilagene samles for å peke på hvilke mennesker de skal gi tillit til å representere partiene i valget, og følgelig bli våre fremste tillitsvalgte i kommunestyrer og fylkesting.

Dette blir den første nominasjonsbehandlinga partiene skal gjennom etter #metoo-kampanjen i fjor. Alle norske partier, fra Rødt til Frp mottok varsler fra medlemmer som hadde blitt rammet av seksuell trakassering og maktmisbruk. Derfor er det ingen vei utenom å ta opp spørsmål om seksuell trakassering og maktmisbruk med de aktuelle kandidatene – og særlig de som skal ha fremtredende posisjoner.

Har nominasjonskomiteene stilt kandidatene de ubehagelige spørsmålene? Har kandidatene stilt seg selv spørsmålet om de kan forvalte tilliten de nå kan bli tildelt av partiene? Og har de svin på skogen som kan ramme dem selv og partiet? Ingen kandidater bør stille seg på en slik liste uten å ha stilt seg selv disse spørsmålene – og etter å ha vært fullstendig åpne med sine respektive partier.

Alternativet vil kunne være ødeleggende for både dem selv og partiene. I USA så vi nettopp hvordan en 30 år gammel voldtektsanklage mot foreslått høyesterettsdommer Brett Kavanaugh sørget for at han ble blottet for tillit i store deler av befolkningen, selv om han endte opp med å bli valgt. Slike anklager skaper ikke bare mindre tillit til personen som anklages, men også til institusjonene de representerer.

Nå som nye lag skal settes sammen, og maktposisjoner fordeles, hviler det et enormt ansvar på partiene, på nominasjonskomiteene og på nominasjonsmøtene. De skal ikke bare velge et lag de tror kan vinne og styre i fire år. De må også etter beste evne forsøke å velge mennesker som kan forvalte makten, all oppmerksomheten og populariteten som følger med, uten at den misbrukes.

De fleste partiene foreslår ungdomskandidater blant sine forhåndskumulerte kandidater, og flere unge mennesker blir å finne på listene. For mange av dem vil dette være deres første møte med realpolitikk og opplevelse av nærhet til maktpersoner. Da er det partienes ansvar å sørge for at ungdom kan dyrke sin interesse for samfunn og politikk innenfor trygge rammer.

Erna Solberg fortalte til Dagbladet i vinter om den grundige utspørringen hun hadde til sine statsråder før de slapp inn i regjering. Alle måtte svare på «#metoo»-spørsmål, og om de hadde gjort noe som var uforenelig med å sitte i regjering. Slike spørsmål bør stilles til alle som skal forvalte tillit på vegne av befolkningen.

Mens for eksempel skuespillere som Kevin Spacey skrives ut av en av Netflix’ mest populære seirer, «House of Cards», etter varsler mot han, er våre folkevalgte politikere i en særstilling. De ikke kan sparkes eller fratre sitt verv. Det er grunnen til at Trond Giske (Ap), Ulf Leirstein (Frp) og Kristian Tonning Riise (H) fortsatt sitter på Stortinget, selv etter alvorlige varsler mot dem. Søknader om fritak praktiseres mer liberalt på lokalt plan, men ingen kan tvinges ut av sine folkevalgte verv.

#Metoo rokket ved maktbalansen mellom overgriper og varsler. Men kan vi være trygge på at partiene har gått nok i seg selv? At varslere kan snakke ut uten å bli mistenkeliggjort, og at det er tryggere rammer for unge jenter og gutter som engasjerer seg politisk?

Det er fristende å håpe det. Men det er naivt å tro at alle skjelettene er ute av skapet. Partiene bør derfor ta svært strenge forholdsregler når de nå gjennomfører sine nominasjoner.